Stordalen - helt eller opportunist?


Faksimile: Nettavisen, 4. september 2015.

Denne kommentaren ble skrevet lørdag 5. september. Saken er oppdatert med den senere utviklingen som et tillegg nederst. 

Hotellkongen Petter Stordalen er, i likhet med sin ektefelle Gunhild, et engasjert menneske. I etterkant av bildet av tre år gamle Aylan, som skylte død opp på en strand i Tyrkia og debatten dette skapte, gikk Stordalen i går ut og sa at han ville åpne sine hoteller for å huse 1000 flyktninger. 

I den forbindelse har jeg lagt merke til en utbredt misforståelse som bør korrigeres. Det som overrasker meg mest, er at misforståelsen er videreformidlet så vel gjennom økonomikyndige som ikke-økonomikyndige medier og journalister, uten å bli adressert. Det tenker jeg å gjøre nå. 

Når Petter Stordalen sier at han og hans hotellkjede Choice ønsker å gi 1000 flyktninger husrom, får han naturlig nok masse positiv oppmerksomhet. Deretter kommer spørsmålet som mange kanskje lurer aller mest på: - Vil ikke dere tjene penger på dette da? Dette har Stordalen så langt benektet. Og rent bedriftøkonomisk sett har han kanskje rett. Definisjonen av å "tjene" penger i kommersiell og regnskapsmessig forstand, er grovt sett at inntektene er større enn kostnadene, hvilket genererer overskudd. Altså penger tjent. 

Ut fra sakens fakta er detaljene per nå uklare. Jeg anser det likevel for overveiende sannsynlig at det Stordalen mener er at han skal "gi" bort hotellrommene til kostpris. Ikke gratis. I så fall er det jo mye business i det, ettersom kostpris sikrer at Stordalen får dekket hotellets utgifter til drift, men ikke nødvendigvis går i pluss.

Når mediene, i et halvhjertet forsøk på å oppfylle sin kritiske rolle, spør Stordalen om han vil tjene penger på dette og han sier nei, er det derfor spørsmålet som er feil, ikke svaret. Riktig spørsmål ville vært om han vil fakturere UDI/AS Norge/skattebetalerne for hotellrommene, og da er nok svaret ja. Mao snakker han i bedriftsøkonomiske termer når han sier at de ikke vil tjene penger på det. 

Er det derimot slik at han huser alle disse flyktningene gratis og tar kostnadene på egen kappe, er det jo intet mindre enn fantastisk. All ære til ham. Men det er ikke mitt inntrykk per nå.

En kynisk analogi kunne vært at Reitan gikk ut og sa at alle flyktningene som kommer skal få mat hos Rema1000, og at Rema ikke vil tjene noe på det. Men UDI og AS Norge må selvfølgelig betale det maten koster, frakt, personell til håndteringen, administrasjon etc.

Stordalen har riktignok gitt rene donasjoner til flyktningsaken også, men det synes jeg problematiseres i lys av det aktuelle initiativet hans nå. Det er jo heller ikke første gang Stordalen bruker mediene for alt de er verdt i prosjekter som åpenbart vil gagne hans forretninger. I 2013 kastet han seg eksempelvis inn i kampen for Oslo-OL med argumenter som at vi "Vi må våge å satse stort på OL", og at vi "ikke har råd til å la være". Samtidig var han garantist for en stor del av hotellkapasiteten i hovedstaden, med hotellrom som så gjerne tok imot litt selskap under de olympiske lekene (saken fortsetter under bildet).


Faksimile: E24.no. 


I tråd med de regnskapsmessige termene Stordalen bruker vil nok noen kunne oppfatte donasjonene nevnt over som en utgift til inntekts erhvervelse, altså kjøp av goodwill. 

Men vi får se. I likhet med noen av Stordalen og Stordalen-parets andre initiativer, har jeg vanskelig for  å se om han er en sann altruist eller om han vil mele sin egen kake. Kanskje sannheten er en blanding. Eller som en bedriftseier ville sagt: Win-win? Som da Stordalen i august lanserte sin grandiose plan for nytt kulturhus i Oslo sammen med makker Anders Buchardt. Finansieringen skulle de besørge, og byggingen ville ikke koste det offentlige noe, ifølge Stordalen, som mottok stående applaus fra alle hold for sitt initiativ. 

Alt han vil ha tilbake, er å få bygge 40.000 kvadratmeter på kommunal grunn på en av byens mest attraktive tomter på Filipstad i Oslo, vegg i vegg med Aker brygge og Tjuvholmen. Og, så klart, langsiktige utleie- og bruksavtaler med det offentlige som leier og kunde. Som del av dette tas det sikte på å overflytte Oslo-filharmonien fra dagens lokalisasjon i konserthuset. Der har nemlig akustikken plutselig blitt for dårlig, opplyste sjefen for Filharmonien i pressemøtene med Stordalen. Og da ble det raskt også behov for å kombinere inn et Choice-hotell og et konferansesenter i tilknytning til kulturhuset. 

Aftenposten klarte å holde hodet kaldt, og presenterte et aldri så lite skår i all "Stordalskapen". Det viste seg nemlig at Stordalens partnere, Buchardt-familien, hadde gjort eksakt det samme i Tønsberg i 2002, og at kommunen nå advarte sine kolleger i Oslo mot å gjøre samme feil. Den klare beskjeden var "Sørg for å ha vanntette kontrakter, det er ikke noe som heter å få en gratis lunsj!" http://www.osloby.no/Ber-Oslo-lare-av-Tonsberg-8131367.html

Det er selvfølgelig høyst politisk ukorrekt å påpeke alt dette slik jeg nå gjør, og mange vil kanskje føle seg støtt på vegne av Stordalen. Vi nordmenn er jo nærmest verdensmestere i å bli støtt på andres vegne, kanskje hårfint slått av våre naboer i øst. Men jeg synes det er viktig at hele bildet kommer frem, slik at folk kan danne seg en mening på korrekt grunnlag. Forhåpentligvis kunne også mediene i fortsettelsen begynt å følge sine egne, kritiske instinkter videre, og ikke gi seg etter første spørsmål. 

Så får det heller være at jeg regner på Stordalens parade. Fra EAT-debatten husker vi jo raseriet mot de som turte stille kritiske spørsmål til den panegyriske og høyst ulne sammensausingen av kommersielle aktører, statsråder, organisasjoner og kjendiser.

Ingen vil som kjent at nissen skal få bank på julaften. 

 

Oppdatering tirsdag 8. september

UDI bekreftet lørdag kveld (5. sept) at de hadde inngått avtale om innlosjering av 50 flyktninger på et av Petter Stordalens hoteller på Gardermoen. Prisen de fikk fra Stordalen var 650,- per person, per døgn. Dvs 2.600,- per natt for en familie på fire i et rom. 
Da dette ble allment kjent valgte mange å uttrykke sin skuffelse over Stordalen på sosiale medier. 

Mandag morgen ble det klart at Stordalen, etter å ha tenkt seg om og formodentlig konferert med sine PR-folk, hadde valgt å snu. I en uttalelse til norske medier gikk det frem at han likevel ikke ville fakturere skattebetalerne de varslede 650 per flyktning, per natt.

Så, tirsdag formiddag, etter at kritikken i sosiale medier hadde nådd sin foreløpige høyde, noe jeg mistenker at kom som julekvelden på kjerringa for Stordalen, innkalte han plutselig til pressekonferanse - slik han har for vane å gjøre når han vil bringe det gode budskap ut til folket; En demonstrasjon av at hensynet til omdømmet trumfer alt, også ønsket om å gjøre (flere) gode forretninger med det offentlige; Han tilbyr UDI 5000 flyktningeovernattinger. Det vil si fem overnattinger hver til de tusen han har tilbydd seg å huse. 

Dette er kjempebra, vi legger uenighetene til siden og setter fokuset tilbake på de humanitære sidene av saken. Men personlig synes jeg det er synd at det norske folk nærmest måtte bli splittet før han gjorde det de faktisk oppfattet at han hadde lovt. Det må kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig, ingen er bare konge eller knekt. Alle som ønsker å selge tjenester til det offentlige, men blir gitt muligheten til å ta snarveier, bør være forberedt på å bli sett nøye etter i kortene.

Det finnes nemlig en skyggeside i samfunnet, i grenselandet mellom privat og offentlig sektor. Her er det den virkelige makten sitter, her gis private tilgang på fellesskapets verdier, og her kan den som vet hvordan, gjøre sine hoser lysegrønne. Det offentlige, deriblant UDI, er faktisk tiltrodd forvaltningen av disse verdiene. Verdier som du og jeg med stor møye har skapt sammen. Derfor må vi kunne stole på at de forvaltes på en riktig, transparent og forutsigbar måte.

Til slutt mener jeg det følgende er godt å ha i mente: Alle de som brukte sin stemme til å stille spørsmålstegn ved denne prosessen kan være stolt over at de i realiteten var sterkt delaktige i hvordan den endte opp. Det er liten tvil om at gitt utfall endret seg underveis, som resultat av dette.  

Så får vi håpe det holder helt inn til mål. Og kanskje UDI neste gang vil være føre var og be flere konkurrenter om tilbud.  Flyktningestrømmen kan umulig ha kommet plumps på dem. Den har utviklet seg over flere år, og Stordalen ga for øvrig også samme tilbudet for et halvt år siden. 

 

Var dette nødvendig, NRK?

NRK Dagsrevyen i går kveld, klokken har akkurat passert ni. 11-åringen pusser tennene foran TV'en og følger reportasjen om flommen på Østlandet med store øyne. Hun har aldri sett noe slikt. Men det var langt fra det verste hun skulle få se denne kvelden, skal det raskt vise seg. Idet flombildene fader ut og kameraet returnerer til studio, dukker et bilde opp på storskjermen bak nyhetsankeret.

Hun stivner til. Hånden med tannbørsten stopper. På skjermen foran henne, i all hovedsak usensurert, ligger et druknet barn på en strand ved Middelhavet. Død og alene. Kroppen og hodet hans vender ned. Han er tynnkledd, i rød T-skjorte og blå shorts. Den ene borrelåsen på skoen hans har gått opp. Han kunne vært et hvilket som helst barn som løper rundt på stranden en varm sommerkveld. Men det er han ikke. Han er, eller nærmere sagt var, en tre år gammel flyktning fra Syria. Og han er bare en av veldig mange som har møtt samme skjebne.

Først ble jeg forbannet på NRK. Og jeg tenker ennå i dag at jeg hadde grunn til det. Det er kutyme i norsk fjernsyn at man advarer mot reportasjer med sterke bilder, hvilket også inkluderer visuelle inntrykk i introduksjonen. Men det valgte NRK glatt å se bort fra i går, og det er ikke første gangen. Det forekommer meg at dette skjer stadig oftere.

Jeg hadde lyst til å ringe avtroppende nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk og be han komme og trøste 11-åringen min. Vi er definitivt ikke blant de som sitter og knuger på pengesekken vår og mener situasjonen i Midt-Østen er alle andres problem. Vi gir så mye penger og engasjerer oss så mye som vi overhodet har mulighet til - alltid. Og det er kanskje derfor dette traff oss på en litt forkjær måte. Ikke fordi vi, i motsetning til mange andre, har dårlig samvittighet fordi vi ikke engasjerer oss. Men fordi vi følte det som urettferdig. Vi sliter allerede med bilder på netthinnen vår, NRK. Hvorfor måtte dere gi oss et til, vi har jo gjort alt vi kan fra vår lille og, i det store bildet, ubetydelige tilværelse?

Vi sovnet omsider, men bildet av den døde gutten fulgte oss over i søvnen.

Da jeg våknet i morges, slo jeg som vanlig på telefonen og sjekket sosiale medier samt de store nyhetsmediene. Bildet av gutten var det første som dukket opp. På Facebook. Twitter. Instagram. På Dagbladet, NRK, Nettavisen. Han var overalt. 

Etter å ha sett hvordan dette ene bildet har formet nyhetsbildet ut over dagen, og hvor stort engasjement det har skapt, har jeg endret mening. Det VAR faktisk nødvendig, og om det da var slik at mange av oss måtte røskes ut av tacotilværelsen i godstolen for å få opp øynene, så er det faktisk egoismens, feighetens og unnfallenhetens pris. Vi kan ikke lenger være bekjent av å sitte stille og klage på vår egen, lille flom som renner forbi navlen, mens en ren syndeflod skyller treåringer opp på strendene rundt oss. 

Egoismen er det deler av befolkningen som står for. Ola og Kari Dunk. De du hører klage over at de ikke får nok av godene, og som tror at de står i umiddelbar fare for å miste alt de har til en horde utlendinger. Feigheten og unnfallenheten kan derimot tilskrives politikerne. Ikke bare våre egne, men fra hele den moderne verden. Og med moderne mener jeg de land, kulturer og menneskegrupper som de facto lever i vår tid, respekterer og overholder menneskerettigheter og verdien av livet selv. Ikke de som med vold, frykt og terror vil dra oss tilbake til 1400-tallet.

For hva skjedde med den politiske viljen til å stabilisere Midt-Østen, og hvorfor er det ingen som snakker om dette lenger? Det er helt åpenbart ikke tema. Ikke i politikken, ikke i media. Det må tas sterkere grep mot ÅRSAKEN til at disse menneskene er drevet på flukt. Fokuset på flyktningene isolert er forståelig, men feil.

Denne årsaken er i meget stor grad å finne i landene det gjelder, hovedsakelig Syria men også Irak, Afghanistan og flere til. I terrorgrupper som IS og Al-Qaida. I totalitære regimer som Al-Assads. Disse utgjør samlet sykdommen som forpester Midt-Østen og Europa, flyktningestrømmen er bare symptomet. For å lette symptomene må man adressere selve sykdommen. Alt annet vil bare være midlertidig smertelindring.  

Husk at tragedien i Middelhavet skjer FØR vi i Norge har mulighet til å ta imot flyktningene, og det ville således skjedd uavhengig av hva som skjer i etterkant. Vi snakker desperate mennesker på flukt fra helvete på jord. Og som følge av dette ender opp med å ta enorm risiko. Det står om livet. I går fikk vi se denne risikoen manifestert i beste sendetid. 

Vi trenger større internasjonal vilje og evne til å stabilisere Midt-Østen med en koordinert innsats av både militær og politisk karakter. Først da får vi tatt problemet ved roten, og først da vil vi forhindre at flere døde barn skyller i land. 

Ultraproff terror-info fra danskene

Jeg har aldri følt meg tryggere enn jeg gjorde etter å ha sett de danske politimyndighetenes direkteoverførte pressekonferanse søndag. Og jeg bor i Norge.


Etter å ha bevitnet danskenes håndtering av informasjonsflyten rundt terroranslaget i helgen er jeg mer overbevist enn noensinne om at de er lysår foran Norge på å kontrollere informasjonsflyten rundt denne typen hendelser.

Danskenes aktive holdning til kommunikasjon som virkemiddel for å styre opinionen, kombinert med høy grad av konsistens i forholdet mellom hva de sier og hva de gjør, skaper umiddelbar trygghet. Det skal ikke herske noen tvil om hvor ansvaret ligger, at de er slagkraftige, godt trent og i stand til å beskytte folket.

Her hjemme rådet derimot forvirringen etter sist sommers terrortrussel, for eksempel. Hva gikk trusselen ut på, og hvem var den rettet mot? Hvem hadde ansvaret, og hva kunne vi forvente oss fremover? Var vi i fare?

Det begynte å gå rykter om spesifikke terrormål, eksempelvis Sandvika Storsenter, Oslo S og Gardermoen. Noen sa at seks menn med macheter og kniver ville gå løs på tilfeldige folkemengder. Var dette reelt og skulle vi i så fall unngå disse stedene eller ikke? «Ikke hør på rykter» var det knappe og motvillige svaret som etter en stund kom fra myndighetshold.

Også etter Utøya haglet kritikken mot Politiet og myndighetene, ikke bare for manglende beredskap, trening og et system som generelt sett ikke fungerte slik det skulle, men også som følge av dårlig informasjonsflyt og manglende etterrettelighet i den utadrettede kommunikasjonen. Hvilket for øvrig var sentrale punkter i 22. juli-kommisjonens kritikk.

Jeg er i tvil om vi har kommet noe videre her hjemme siden den gang. Jeg har i hvert fall ikke sett hverken indikasjoner eller bevis på det motsatte.

Tilbake til København: Mens danskene fokuserer på fakta og løsning, er vi her hjemme etter min mening ofte fryktelig opptatte av å uttrykke følelser og gå rundt grøten. Det ironiske her, er jo at vi nordmenn gjerne oppfatter oss selv som mer direkte enn de andre i Norden. «Uttrykk alvor og omtanke» står det i medietreningsplansjene. Men glem det akkurat nå. Det er en tid for alt, og behovet for trygghet kommer før behovet for empati. Folk vil vite hva som har skjedd, hvilke tiltak som har blitt gjennomført, hva man vil foreta seg fremover, og ikke minst; Er vi trygge?

Danskene er etter min mening på et høyere nivå innen offentlig krisekommunikasjon enn vi er i Norge. De har beveget seg opp til «kommunikasjon 2.0», kanskje som et resultat av at media og allmennheten setter store krav til informasjonsflyt, form og innhold. Folk lar seg ikke lenger avfeie med floskler og tomme ord. De krever fakta, evne og vilje til handling samt forpliktelser, og de krever det NÅ. Alt annet har de lært seg å skjære gjennom.

Danske politimyndigheter arrangerer derfor pressekonferanse på gateplan midt i byen, hvor hendelsene fant sted, kun timer etterpå. Det sender et kraftig signal om at dette er deres by, at de ikke lar seg skremme, og at de har kontroll. Kommunikasjonen er fokusert, direkte, utvetydig og oppklarende, og fremføres av talspersoner med stor pondus.

Jeg tror vi har mye å lære av helgens danske eksempel. Det er ikke bare dejlig å være norsk i Danmark, det føles trygt også.

 

 

 

 

 

 

 

Uff da, Hellstrøm

Eyvind Hellstrøm ble i går kveld offer for sitt eget kompromissløse omdømme og, kanskje også, selvbilde; På TV2s nye forbrukerprogram Matkontrollen dro programleder Solveig Barstad mesterkokken ned fra sin høye hest, og blottla en stotrende, kortpustet, rødmusset og blek versjon av den Hellstrøm vi kjenner. 

I sosiale medier kokte det over. Jeg vil anslå at 90 % av innleggene om temaet på eksempelvis Twitter enten var negative til Hellstrøm, eller også latterliggjorde de ham for hans opptreden. 

«Hvem skal rydde opp etter Hellstrøm», twitret TV-kollega Jon H. Børrestad. «Eyvind Hellstrøm ? seriøst. Dobbeltmoral. Dette er særdeles pinlig å se på» skrev en annen. 

Det er ikke mulig for Eyvind Hellstrøm å gjøre om på det som nå har skjedd. Sendt er sendt.  I kommunikasjonsbransjen pleier vi si at det meste av god krisekommunikasjon finner sted før selve hendelsen og håndteringen av denne. Det vil si i planleggingen og den proaktive byggingen av omdømmekapital. 

Men i dette tilfellet gikk det nok galt både før og under saken skulle håndteres på TV.

Et menneske eller en organisasjons omdømmekapital utvikler seg veldig forenklet sagt i krysningspunktet mellom hva denne gjør og sier. Har man, som Hellstrøm, målrettet bygd sitt omdømme over tid, tåler man som oftest en vinternatt. Som den i går. 

Problemet er etter mitt skjønn at Hellstrøm har bygd sin profil på en måte som før eller senere ville komme til å slå tilbake på ham; Som en kompromissløs og nærmest nådeløs autoritet på alt som skjer på kjøkkenet. 

Fra en slik posisjon går det som kjent bare nedover. Og omdømme bygges i millimeter, men rives i meter.

TV2 har også et ansvar her. Man kan godt spørre seg om Hellstrøm var klar over at slaktebenken ventet da han spaserte inn i reportasjen. Det er god presseskikk å klargjøre premissene for et intervju på forhånd. Det er uansett underordnet, fordi problemet ligger hos Hellstrøm selv.

Hellstrøm opptrådte uprofesjonelt i forvaltningen av sitt eget omdømme; Han glemte, fortrengte, bagatelliserte eller misforstod hva han innlot seg på. Når hans kompromissløse stil kombineres med uprofesjonalitet, blir han et lett offer.

Det er ingen spøk å møte journalister som Barstad, og selv om man i forkant ikke har alle premisser på det rene, har man likevel en plikt til å rigge for storm. 

TV2s redaksjonelle poeng var i realiteten lett å håndtere; Hellstrøms fiskegrateng inneholdt minst fisk av alle de som var testet. Og så da, det betyr vel ikke at den ikke er sunn? Hvem har egentlig definisjonsmakt på dette området, er det myndighetene, ernæringsspesialisten som var intervjuet først eller hva? 

Klippfisk har dessuten en spesiell smak og konsistens som gjør at den må balanseres i forhold til de andre bestanddelene i gratengen, derav en lavere fiskeprosent for å gjøre den god på smak. Det finnes sikkert hundre argumenter til. 

Men mesterkokken var uforberedt og uprofesjonell, og lot seg lokke helt ut på viddene i stedet for å holde på sitt budskap. Dermed fikk han steke i sitt eget fett. 

Slik lurer selgerne deg

Har du noen gang endt opp med å kjøpe en vare, et abonnement eller en tjeneste fra en butikk,- dør,- gate,- eller telefonselger, uten å egentlig ville det? Hvor du allerede der og da kjente på magefølelsen at dette var feil, men likevel ikke maktet å avstå fra å gjennomføre handelen? 

Du er ikke alene. De fleste av oss blir fra tid til annen offer for psykologiske triks fra mennesker som ønsker å påvirke oss uten at vi skjønner hva som skjer. Og hva verre er; Selv om vi skjønner det, går vi smilende inn i fortapelsen - og ber attpåtil om mer.  

Jeg vil i tiden fremover avsløre noen av de mest brukte prinsippene for påvirkning, mange av dem opprinnelig beskrevet av kjente adferdspsykologer og -forskere som Robert Cialdini og Daniel O'Keefe. 

Først ut er prinsippet om gjensidighet:

Du går inn byens fjongeste klesbutikk, men har ikke nødvendigvis tenkt å kjøpe noe. Derimot har du noen minutter til overs, og vil kikke litt.

En butikkselger kommer raskt bort til deg og spør høflig om du ser etter noe spesielt. Du smiler keitete, mumler frem et eller annet om at du egentlig bare kikker litt, men at du kunne tenkt deg noe nytt å bruke på jobb. 

-Du har jo en veldig classy stil, sier selgeren, går et skritt nærmere, senker stemmen og nærmest hvisker frem; - Vi har akkurat fått inn noe som jeg tror kan passe deg perfekt. Jeg har egentlig ikke lov til å selge det ennå, men jeg kan vise den til deg om du lover å ikke fortelle det til noen. 

Magefølelsen din ymter frempå om hvilken vei dette kan gå. Du er beæret over å få en «titt bak kulissene», men samtidig skeptisk. Selgere er selgere. Like fullt lusker du etter selgeren bort til området bak kassen. 

Med en grandios bevegelse svinger hun opp antrekket fra en eske og bretter det ut over disken. Hun hadde rett; det er virkelig noe for seg selv. Men du har egentlig ikke råd akkurat nå, sånn rett over jul. 

Og du hadde i hvert fall ikke tenkt å bruke så mye penger på impuls. 

Likevel føler du deg nærmest forpliktet av selgerens lille hyggelige gest. I hvert fall til å prøve den. 

Litt etter kan man se silhuetten din på vei nedover gaten med en gigantisk handlepose. Strike 1.

Idet du passerer torget ser du en skikkelse nærme seg i øyekroken. -Unnskyld, kan jeg spørre deg om noe? 

Ettersom nærmest all din mentale kapasitet er satt inn i et forsøk på å rasjonalisere kjøpet du nettopp gjorde, klarer du i øyeblikket ikke mobilisere tilstrekkelig motstand mot gateselgerens høflige forespørsel. Geipen henger nå så langt ut at du kunne drukket kaffe på strak arm.  

-Ehm, ja. Jeg har litt dårlig tid, men. Ja... 

-Jeg kommer fra Amnesty. Vi har en vervekampanje hvor vi ber mennesker bli faste støttespillere for vårt arbeid med menneskerettigheter. Nå har vi en kampanje mot dødsstraff. I Iran og Kina har de henrettet flere titalls mennesker bare siden nyttår. Kunne du tenkt deg å gi en fast sum hver måned?

Du fryser til. Å gi til gode formål er ikke deg imot, men samtidig setter du liten pris på å bli praiet på gata. Du vil heller vurdere eventuelle donasjoner i ro og mak, og gi når det passer deg.  

Men du ønsker heller ikke å fremstå som en gnier som ikke bryr seg om andre. Her må det tenkes raskt! 

Derfor ser du på klokken på mobilen din, unnskylder deg med at du må rekke et tog, og ikke har tid til å finne frem all aktuell informasjon. Idet du snur deg bort for å gå, sier selgeren:

-OK, men jeg ser du har mobiltelefon. Kunne du da i det minste tenkt deg å gi en engangssum på 200 kroner her og nå, ved å sende AMNESTY til 2015, slik at vårt arbeid for menneskerettigheter kan fortsette?  

-Gngh! Strike 2! 

Etter en hjemtur med gjennomgang av stort sett hele det menneskelige følelsesregister, fra forvirring, glede og savn til sorg og eksistensiell angst, ramler du inn døren på ditt lokale nærsenter, på jakt etter dagens middag. 

Til høyre for fiskedisken står en hvitkledd ung mann på en liten produktstand og lager små, søte porsjoner med laksesashimi. Sulten som du er, tar du en. Deretter en til. 

Mens du spiser forteller den hyggelige mannen om laksens fortreffelighet og kvalitet, og hvor enkelt det er å lage sashimi hjemme. Alle ingrediensene ligger klar rett foran deg.- Ta gjerne med en hjem og prøv, sier han og holder opp en pakke.  

Strike three, you're out!

Selgernes fremgangsmåte i eksemplene over er ikke tilfeldige; Du har blitt offer for gjensidighetsregelen. Den sier at vi skal forsøke å gjengjelde det en annen person har gjort for oss. 

Hvis noen gjør deg en tjeneste er vi i kraft av gjensidighetsregelens sosiale koder forpliktet til å skaffe fremtidige gjenytelser for dette.

Gjensidighetsregelen er faktisk så utbredt at toneangivende sosiologer hevder at alle menneskekulturer er underlagt den.

I sin bok «Influence; science and practice» refererer psykologiprofessor Robert Cialdini til at kulturantropologer betrakter denne «takknemlighetens vev» som essensen i det som gjør oss menneskelige. 

Vi er menneskelige fordi våre forfedre lærte seg å dele mat og ferdigheter i et «hederlighetens nettverk av forpliktelser». 

Mennesker som ønsker å påvirke deg kan bruke denne regelen til fordel for seg selv, fordi hver og en av oss er blitt opplært til å følge den. Alle kjenner også til de sosiale sanksjoner og det hån den som bryter regelen utsettes for. 

Samfunnets forakt for de som tar uten å gi tilbake, gjør at vi er villige til å strekke oss svært langt for å unngå å bli betraktet som en lathans, smisker eller snylter. Dermed kan vi også strekkes av de som ser sitt snitt til å tjene på vår takknemlighetsgjeld. 

-OK, sier du. - Jeg syntes det var vanskelig å ta imot gratisprøvene og masse info fra han i matbutikken, for så å bare returnere begeret og dra min vei. Derfor kjøpte jeg en pakke laks.  

Men butikk- og gateselgerne da, de har jo ikke gitt meg noe som jeg burde føle meg forpliktet til å gjengjelde? 

Jo, faktisk. Butikkselgeren lot deg forstå at hun gjorde deg en tjeneste ved å la deg få tilgang på et eksklusivt og nytt produkt før alle andre, og aktiverte dermed gjensidighetsregelen. Og du bet på. 

Gateselgeren derimot, gjorde en gjensidig innrømmelse, en mer subtil variant av gjensidighetsteknikken.  En konsekvens av denne teknikken er den opplevde forpliktelsen til å gi innrømmelser tilbake til den som har gitt oss innrømmelser til å begynne med. 

Forespørselen til gateselgeren ble nemlig fremført som en innrømmelse fra gateselgeres side. Som en nedjustering fra hennes første opprinnelige posisjon, hvor hun tilbød meg en fast giveravtale. 

Sånn sett måtte du gi en innrømmelse tilbake hvis du skulle leve opp til gjensidighetsregelens pålegg. Så på tross av at du egentlig ikke var interessert i noen av tilbudene, endte du opp med å akseptere da hun skiftet fra en større til en mindre forespørsel. 

Skjønner?

Følg Paal på Twitter: www.twitter.com/phambre

Lege la ut pasientopplysninger på nett

Trodde du alt du sier og gjør i forhold til helsevesenet holdes konfidensielt? Ikke nødvendigvis. En ung, kvinnelig pasient fra Oslo opplevde å finne et brev fra sin private henvisning til Oslo Universitetssykehus igjen på de godt besøkte nettsidene til en lege og tidligere leder i Folkehelseinstituttet.

Informasjonen, en betenkning rundt bakterier i pasientens blodprøver som en biologiprofessor ved Universitetet i Oslo (UIO) hadde gjort, ble opprinnelig sendt infeksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo Universitetssykehus (OUS), sammen med henvisning fra pasientens lege.

Derfra fant papirene på mystisk måte veien over til en lege og tidligere leder i Nasjonalt folkehelseinstitutt (FHI), hvorpå han publiserte dem på sine hjemmesider (se skjermdump, ytterligere anonymisert av artikkelforfatteren). Riktignok i en versjon hvor navnet til pasienten var strøket over med penn, men med alle øvrige detaljer tilgjengelig.

Dette skjedde for øvrig en god stund før andre instanser som eksempelvis Fylkesmannen i Oslo og Akershus fikk kjennskap til pasientopplysningene og det aktuelle brevet. På tidspunktet da brevet ble publisert på nett, var det altså kun pasienten selv og OUS/Ullevål som hadde tilgang på det, og som kunne gitt det til den tidligere FHI-lederen.



Legen var for noen år siden aktuell søker til stillingen som ny toppsjef i FHI, men ble vraket til fordel for Camilla Stoltenberg. Han står også på Verdens Helseorganisasjon (WHO)s beredskapsliste med eksperter som kan gi råd om håndteringen av akutte, internasjonale folkehelsetrusler eller om funksjonen av det internasjonale helsereglementet (IHR). Ingen hvemsomhelst, med andre ord.

I samme tidsrom som brevet ble publisert på hans nettsider, innkalte en infeksjonslege og kullkamerat av FHI-legen fra legestudiet inn den aktuelle pasienten til møte i Oslo. Det var hun som hadde vært mottaker for henvisningen på OUS. 

Der ble pasienten, ifølge henne selv, bryskt fortalt at hun overhodet ikke måtte tro på det biologiprofessorene fortalte, og at det overhodet ikke fantes grunnlag for å ta imot henne. Deretter ble hun sendt på dør.  

Jeg synes dette er en interessant affære. Ikke bare fordi den omhandler et høyaktuelt område i månedene som kommer, flåttbårne sykdommer, eller fordi leger finner det for godt å utfordre taushetsplikten knyttet til pasientsensitiv informasjon. Men også fordi den handler om påvirkning, og dette er mitt fag.

Jeg ble for øvrig selv rammet av en mystisk, nevrologisk tilstand for fem år siden, og diagnostisert med vektoroverført sykdom, det vil si eksempelvis borreliose fra flåttbitt. Dette måtte jeg helt til Tyskland og USA for å få sjekket. Hvorvidt diagnosen var riktig eller ikke er egentlig uinteressant.

Det som derimot er interessant er at det norske helsevesenet i så stor grad velger å ikke følge opp pasienter med kompliserte og uspesifikke, nevrologiske tilstander. Og ikke minst at de går så langt som eksemplet over demonstrerer, for å rettferdiggjøre sitt eget syn. Det er ikke for ingenting at den vedvarende situasjonen kalles borreliosekrigen.

Pasientene får beskjed om å gå hjem og ta det med ro, og ta en Paracet om det blir for ille. Noen få, heldige, får en kort runde med undersøkelser, før de sendes hjem med beskjed om at de er friske. Hvilket de selv helt klart opplever å ikke være, flått eller ei.

Dermed står en stor andel pasienter med nærmest identiske symptomer fra det sentrale og perifere nervesystem helt uten hjelp, som tapere i borreliosekrigen. I sosiale medier vokser pasientgruppene fra dag til dag. Hver gruppe på Facebook har gjerne flere hundre medlemmer. Inntil relativt nylig var dette helt ukjent for helsenorge.   

Jeg måtte selv reise halve jorden rundt før jeg fikk hjelp etter flere års helvete, og møtte akkurat samme motstanden i det norske helsevesenet som pasienten over. Heldigvis slapp jeg å bli «outet» på nettet uten å ville det selv.

Men hvordan gikk det med henne da? Jo, etter å ha møtt veggen i sitt forsøk på å få den tidligere FHI-legen til å fjerne brevet han hadde lagt ut, valgte hun å klage ham inn for Fylkesmannen i Oslo og Akershus v/Helseavdelingen.

De konkluderte overraskende nok med at han etter all sannsynlighet ikke hadde brutt loven ved å legge det ut på nett. Klagen på at Oslo universitetssykehus hadde oversendt brevet til ham som en utenforstående til å begynne med, fant de ingen grunn til å kommentere i det hele tatt. Dette er det kanskje mest graverende aspektet i hele saken, og likevel; ingen reaksjon.  

Pasienten fikk likevel et lite halmstrå å gripe etter i sine bestrebelser; I Fylkesmannens tilsvar ber de nemlig legen vurdere hvorvidt han vil fjerne innlegget, ettersom pasienten «kan oppleve det som uheldig» at det er lagt ut uten hennes samtykke.

Vel, i skrivende stund ligger det der fortsatt, så den gode legen fant det nok ikke i sitt hjerte å kunne gjøre det.

I tillegg til informasjon gitt fra pasienten selv, har artikkelforfatteren vært i kontakt med infeksjonslegen/seksjonsleder infeksjonsmedisinsk poliklinikk OUS i forkant av publiseringen av denne kommentaren. Hun har fått anledning til å kommentere de sentrale punktene knyttet til henvisningen og pasientbrevet, samt sitt forhold til den tidligere FHI-legen. Ingen taushetsbelagte opplysninger ble forespurt eller kommentert som del av dette. Informasjonen knyttet til FHI-legen er dokumentert via opplysninger på hans egen nettside, UIO/Apollon og FHI. 

Genial fødsels-PR fra Tone

I går kveld ble det kjent at Tone Damli Aaberge har blitt mamma for første gang. Og i motsetning til hva som frem til nå har vært vanlig i kjendisverdenen, var det ikke en større, kjent mediekanal som bragte nyheten ut til folket. Nei, det var faktisk bloggen til spillselskapet Betsson. http://blog.betsson.com/no/nyheter/tone-har-blitt-mamma/.

Nyheten spredte seg deretter som ild i tørt gress til de større, riksdekkende mediekanalene. Tone inngitt nemlig en millionavtale med Betsson tidligere i år, som gjør at selskapet kan «låne» av Tones omdømme for å fremme sitt eget. «Ambassadør», kalles rollen hennes. http://www.side3.no/3739296.html.

La meg bare få si: Genialt!

Ved hjelp av sin eksklusive avtale om mammanyheten, ble Betssons blogg henvist til i gjentatte saker ut over kvelden, natten og påfølgende dag. Se eksempelvis VG Netts oppslag her http://www.vg.no/rampelys/musikk/idol/tone-er-blitt-mamma/a/10130833/. VG Nett er, med sine 2,4 millioner lesere, Norges største nettside. Slikt monner det av i PR-øyemed.

Jeg har selv jobbet med denne type spillselskaper over lengre tid. Nå er det riktignok noen år siden sist, men det var sannsynligvis en av de jobbene jeg har gjort som har fordret størst kreativitet.

Spillselskaper har nemlig ikke lov til å kjøpe reklame i Norge, på linje med alkohol og tobakk, og har derfor et enormt behov for nye, kreative måter å nå sine målgrupper på.

Omdømmebygging er så klart mye mer enn bare å få ut navnet sitt. Men, det er likevel helt sentralt. Hvis Betssons målsetting med Tone-avtalen således er å holde sitt merkenavn øverst i målgruppenes bevissthet, var gårsdagens stunt blant det mest kreative og innovative jeg har sett på svært lenge.

Betsson har klart å skvise seg selv inn i kjeden som får verdi ut av Tones merkevare på en helt ny måte, og etablert seg som kilde for nyheter som ikke primært handler om dem selv.

Det diskuteres nå hvorvidt mediene går på akkord med sin integritet når de videreformidler nyheter fra et spillselskap, men den diskusjonen skjønner jeg ikke i det hele tatt. Så lenge media bedriver sunn kildekritikk, i likhet med hva de gjør overfor eksempelvis PR-byråene, er det jo innenfor deres mandat å publisere stoff som genererer klikk, lesere, seere og lyttere. 

En PR-rådgivers dagbok, Dag 4: Pressekonferanse med krutt i

Dette er min dagbok fra 15 år i den norske og internasjonale PR-bransjen. Hendelsene jeg beskriver er reelle, men enkelte detaljer knyttet til merkenavn, virksomheter, kunder, ansatte og andre er endret, blant annet ut fra personvern og konkurransesensitivitet.

 Noen av hendelsene ligger tilbake i tid, andre er av nyere dato.

Dag 4: Pressekonferanse med krutt i.

Tidlig morgen, klokken er så vidt syv. Telefonen durer iltert på gulvet ved sengen. Jeg gjenkjenner nummeret i halvsøvne, og tenker at når vedkommende ringer meg så tidlig, på tross av at jeg aktivt prøver å om-route alle telefoner før kl. 09 til mine kollegaer, så er etter all sannsynlighet helvete løs.

 

- Nå er jeg skikkelig forbannet!» sier stemmen i røret før jeg rekker å si hei.
- Ja vel? Sier jeg mens jeg gnir søvnen ut av øynene. - Hva går det i?

Personen i andre enden er en av våre største og viktigste kunder. Hun er en type jeg liker å jobbe med; rett frem og ingen spill. Men det betyr også at jeg må ta en og annen skyllebøtte når ting ikke går helt slik de skal. Dette er tydeligvis en av de gangene.  

- Kollegaen din i England har jo gitt saken vår til mediene der borte allerede, den er ute over hele landet. Nå kan vi jo bare drite i pressekonferansen vi skulle ha i de andre landene!
 
- OK, skjedde dette i morges eller i går kveld?

- Nå i morges, det er i hvert fall da disse sakene er daterte.

Jeg tenker raskt, men den store bekymringen uteblir. Om jeg telte på samtlige fingre og tær ville det ikke dekket alle gangene jeg har opplevd nøyaktig det samme. I dagens teknologisk grenseløse verden tar det kun sekunder før en nyhet snappes opp fra andre deler av verden, og vips er katten ute av sekken. Når sant skal sies hadde jeg nesten regnet med at dette ville skje.

- Jeg skal snakke med ham og høre hva som har skjedd, sier jeg til kunden. Men ta det med ro, det er bare to timer til vi kjører pressekonferanser i de andre landene, og det er lite sannsynlig at en pressemelding der borte vil ødelegge for de lokale budskapene. Og det er jo det som er det viktigste, de lokale budskapene for hvert land, ikke sant?

- Jo, for så vidt enig i det. Hun drar på det. Jeg forsøker å vippe henne helt over på trygg grunn;

- Ok, så da kjører vi på som avtalt, og ses i konferansesalen kl. 08:30 for en gjennomgang?

- Greit, ses. Men finn ut hva som har skjedd! Det blir stille i andre enden, hun har allerede lagt på.

Spol i underkant av to timer frem i tid. Mediene begynner å ankomme lokalet vi har leid, høyt over Oslo by, med utsikt helt ut i fjordgapet. Pressekonferansen skal starte om 15 minutter og kunden traver omkring i en blanding av småaggressiv nervøsitet, mens hun leser for seg selv fra et krøllete ark.

Jeg er som vanlig ikke spesielt nervøs. Det meste av min nervøsitet rundt pressekonferanser knytter seg til hvorvidt det kommer folk, og i dag har vi truffet jackpot. Det har tydeligvis ikke skjedd annet av umiddelbar nyhetsverdi i morgentimene, og godt er det. Media tar ofte beslutninger om oppmøte på svært kort varsel, så hadde det gått av en bombe et sted, kunne vi endt opp som Viggo venneløs her i øverste etasje.

Jeg kjenner så klart en bitte liten nervetråd som dirrer i beredskap midt i mellomgulvet. Hadde jeg ikke gjort det på en så viktig begivenhet ville jeg vært enten psykopat eller død.

Teamet mitt på tvers av syv land har jobbet to og en halv måned på spreng med forberedelsene som har ledet opp til denne dagen. Kunden, verdens største produsent og leverandør innenfor et spesifikt markedssegment, var så fornøyd med arbeidet i de foregående år at de har bedt oss ta over alt PR-arbeid i hele Europa.

Jeg er edderkoppen i nettverket, og styrer PR-teamet i syv ulike land fra lille Oslo. Svenskene, som til da hadde hatt denne rollen, ble naturligvis sure da de skjønte hvilken vei det bar. De klaget sin nød til kunden, og kunne ikke for sitt bare liv forstå hvordan man kunne sette et byrå på under halvparten av deres egen størrelse som lead agency for Europa.

Det er nettopp den tankegangen som ble deres bane, de skjønte ikke at resultater betyr alt, størrelse absolutt ingenting. De har alltid fremhevet sin prosessorientering som om det var noe positivt i seg selv, nå slo det tilbake.

Jeg må smile ved tanken, ettersom vi til tider har opplevd at spesielt svenske kunder har en indoktrinert feiloppfatning fra krysningen mellom «The bigger, the better» og «Appearance is everything».

Min tagline har derimot alltid vært «Show me the money», noe som i overført betydning tilsier at man må evaluere ut fra resultater, ikke innsats. Alt annet er støy.

I overkant av 25 journalister fra et bredt utvalg av norske medier har nå inntatt rommet: TV, radio, riksavisene og spesialistpressen. De fleste sitter utålmodig på plassene sine og kikker seg rundt. Noen henter seg kaffe og noe å bite i. Andre har truffet gamle kjente.

Det er litt som å invitere en flokk ulver inn i stua. Håndterer du situasjonen, går du ut derfra med en mestringsfølelse av dimensjoner. Omvendt spiser de deg, og noe slikt havner som kjent gjerne i nyhetene.

Klokken har passert starttidspunktet med et par minutter. Journalisten fra NRK kommer bort til meg. Du, vi har litt dårlig tid, tenker dere begynne snart? - Ja, vi bare forsikrer oss om at alle har kommet, sier jeg.

- Vi må rekke å klippe saken samt skaffe et par andre uttalelser før sendingen vår, så det er fint om vi kan få være først til å intervjue selskapets representant etter pressekonferansen, legger hun til.

Jeg nikker, og ser frem mot kunden min på podiet, som vinker meg til seg med en utålmodig mine. -Det skal jeg ordne, sier jeg til NRK-reporteren idet jeg vender om, og får et stort smil tilbake. Hva jeg gjør med TV2 er jo en annen sak, de kommer garantert til å spørre om akkurat det samme.

Jeg setter en juniorrådgiver på jobben med å lage liste for en-til-en-intervjuer, og gleder meg stort over å selv slippe å håndtere sure tilbakemeldinger fra journalister som av en eller annen grunn ikke får stå først i køen.

Som regel er det bare «først til mølla» og/eller tilfeldig rekkefølge som gjelder, men det er ikke alle som synes det er greit. Det blir feil uansett hva vi gjør.

- Noen spørsmål?

Kunden har fått opp «Thank you!»-sliden på lerretet, og kikker smånervøst rundt seg i lokalet. Et par journalister fra spesialistpressen luller seg inn i kompliserte teknikaliteter som tar alt for lang tid. Til slutt må jeg bryte av.

- Da er det klart for en-til-en -intervjuer, og det er vel så vidt jeg kan se NRK som er først ute.

- Et øyeblikk! Vi skal sende direkte på Nyhetskanalen, og har allerede avtalt dette med talsmannen her fremme! Journalisten fra TV2 reiser seg med en brysk mine.

- Det er sant, han ba om det tidligere i dag, hører jeg juniorrådgiveren min skyte inn.

Det er hverken tid eller sted for å slå fast noe annet enn at kommunikasjonen rett og slett har gått helt galt et eller annet sted på linjen med hensyn til dette.

NRK-reporteren reiser seg og ser surt på meg; - Altså, det kan ikke være slik her at den som skriker høyest eller påstår å ha dårligst tid kommer fremst i køen, utbryter hun.

- Vi har hatt avtale om direktesending helt siden før pressekonferansen startet, sier TV2-mannen

Jeg forsøker å roe gemyttene. De andre journalistene følger interessert med.

- Vet dere hva, dette har i hvert fall gått meg hus forbi. Jeg vet ikke annet enn at NRK har bedt om å få gjøre unna sitt intervju først, fordi de må rekke tilbake til klippebordet i tid før sending. Da vi tok runden rundt bordet med påmelding til en-til-en ? intervjuer, var vi ikke informert om at det forelå en avtale med TV2, sier jeg med min mest diplomatiske tone.

- Bare for å forsøke å løse dette på best mulig måte: Når skal dere live, TV2?

- Innen 10 minutter, svarer reporteren.

- Og dere har meldt inn saken deres til 11-nyhetene, NRK?

- Ja.

- Hvor lang tid trenger dere, TV2?

- Ikke mer enn 10 minutter, tenker jeg.

- Greit.

Jeg snur meg mot NRK-reporteren og sier lavt:

- Dere har relativt mye tid å ta av i forhold til TV2. Jeg vet at jeg sa dere kunne gå først, men da misser vi direktesendingen deres, og det kan vi ikke. Jeg har to sentrale elementer fra dagens materiale som ennå ikke er offentliggjort, og som vi hadde tenkt å vente med til pressemeldingen senere i dag. Du skal få dem alene som plaster på såret for at dere må vente 10 minutter ekstra. OK?

Hun ser betenkt ut. Så sier hun brått.  -Greit, men det bør jaggu meg være sprengstoff.

- Det er det. Ikke bekymre deg. 

- Du, unnskyld meg, altså, kommer det fra et stykke nede i salen. En reporter fra et av bransjebladene har reist seg halvveis opp i stolen sin. Brillene hans henger fremst på nesetippen, og han peker baksiden av pennen sin bebreidende mot oss;

- Greit at vi andre her kanskje ikke er fra TV, men vi har også deadlines å rekke. Hvorfor skal vi vente på begge disse, TV2 har jo ikke engang ført seg opp på listen, men påstår at de har en spesialavtale?!

Tiden er knapp, så jeg tar ikke sjansen på å gå inn i diskusjonen på nytt, men bøyer meg ned til kollegaen min; - Denne er til deg. Han gir meg et «drep meg»-blikk idet jeg nikker til kunden, og viser TV2 ut på gangen til et mer egnet lokale for direktesendingen.

Vi dominerer nyhetsbildet fullstendig den dagen.

Tidlig neste morgen ringer telefonen på nattbordet. Samme nummer som dagen før.

- Shit, hva nå? tenker jeg. Worst case: En feil et eller annet sted i faktagrunnlaget vårt, som i sin tur har underminert alt som kunden sa og gjorde i går. Jeg grøsser, og fisker iPhonen til meg;

-  God morgen?

- Konsernsjefen vil møte deg for videre planlegging! Han er helt i hundre etter gårsdagen. I dag er han allerede invitert i to direktesendinger.

- Så hyggelig, da!

Jeg synker tilbake i sengen. Dette blir en bra dag.

En PR-rådgivers dagbok, Dag 3: "Dette er jo verdiløst for oss!"

Dette er min dagbok fra 15 år i den norske og internasjonale PR-bransjen. Hendelsene jeg beskriver er reelle, men enkelte detaljer knyttet til merkenavn, virksomheter, kunder, ansatte og andre er endret, blant annet ut fra personvern og konkurransesensitivitet. 

Noen av hendelsene ligger tilbake i tid, andre er av nyere dato. 

Dag 3, fortsettelse og avslutningen av «Vi trenger en politisk strategi!»:  "Dette er jo verdiløst for oss!"

Jeg er på bena idet fest setebelte-skiltet slås av. Flintskallen i midten av 40-årene i det nærmeste setet rett over midtgangen ser surt på meg, og dumper tilbake i setet som et såret dyr. Han tapte denne sprinten, og måtte se seg slått på målstreken. Haha, sorry Mac! 

Jeg tar meg usedvanlig god tid til å få ned kofferten min fra hattehyllen. Kan nærmest føle testosteronet rive i meg fra raden hans. 

Jeg var så uheldig å stifte bekjentskap med mannen da vi sjekket inn på Gardermoen, idet han han brøytet seg vei foran oss i innsjekkingskøen, som om det var den mest naturlige ting i verden. Helt uanfektet av de høflige, men bestemte protestene til min ex statsråd-kollega. 

Vel, takk for sist, Kojak. Sitt tilbake i setet ditt og ta en bolle, du. Det er ikke nok plass til at vi begge kan stå. Spesielt ikke når Canada Goose - jakken min tar mesteparten av plassen alene, og nærmest truer med å rive folk over ende bare jeg vrir på meg. 

Ingen av oss har innsjekket bagasje, så vi er raskt ute av flyplassen. 15 minutter senere svinger vi av hovedveien. Vi entrer den enorme glassbygningen et stykke utenfor sentrum, og blir plassert i en hard designsofa-replika av en hyggelig, ung sekretær. 

Gjennom glassveggene som omgir oss, ser jeg kunden min. Han står innerst i rommet mot vinduet, lett bakoverbøyd, og veiver med armene. Det virker som om han er i ferd med å gjennomføre en presentasjon av et eller annet slag. 

Er det ikke vår logo han har på veggen? Det er det. Jøss. Og hvorfor er det minst fire ganger så mange mennesker i rommet som det var ment å skulle være? Det suger til i magen.  Dette kan være veldig bra. Eller veldig dårlig. 

Øynene mine møter hans. Han sier noe til menneskene rundt bordet, smiler og kommer ut døren. 

- God dag, er det storfint besøk fra hovedstaden?

- Kan ikke nekte for det, nei, parerer jeg muntert. -Dette er min kollega, som du snakket med på konferansesamtalen, sier jeg, og peker på den røslige mannen ved siden av meg. 

- Hei! Ja, deg har jeg jo sett mange, mange ganger før, stort sett på TV, sier kunden, en smule star-struck. Kollegaen min smiler overbærende; -Takk, skal vi gå inn?

10-11 dresskledde herrer snur seg mot oss så det gnisser i møteromsstolene av skinn da vi entrer rommet. Et par-tre av dem nikker smilende, andre ser på oss som om vi har forsøkt å stjele kjæresten deres. 

Jeg har i løpet av årene blitt ganske god til å plukke opp sinnsstemninger og holdninger fra mennesker i løpet av kort tid, og forstår raskt hvem som har støttet avgjørelsen om å leie inn oss, og vice versa. 

En håndfull høflighetsfraser etter, fulgt av tørre vittigheter og falsk beskjeden famling med videoprosjektøren, er vi i gang. 

Jeg er i storform og briljerer i gjennomføringen. Don Draper, gå hjem og legg deg. Seriøst. Til og med «Silverfox» borte i hjørnet, som knapt gadd å løfte hånden for å hilse på meg da vi kom inn, sitter nå helt fremst på stolen sin med øynene på stilk og haken på brystet.

Kollegaen min ved bordenden blunker lurt til meg. Jeg setter meg ned, rett over kunden. 

- Vi har et fly tilbake til Oslo om ikke lenge, så er det noen flere spørsmål før den tid, eller er dere fornøyde?

Det blir stille. Hvilket akkurat der og da føles veldig bra, fordi jeg sant å si er utkjørt. De siste ukene med utarbeidelsen av rapporten vi nettopp har gjennomgått og diskutert, har med dagens crescendo tatt ut det siste lille jeg hadde av energi på denne siden av helgen. 

Jeg løfter øyenbrynene og smiler til forsamlingen, samtidig som jeg griper etter dokumentmappen min. Da kommer det fra «festbremsen» halvveis nede på rekken tvers over bordet: 

- Altså. Dere skriver at man må knytte allianser med aktører fra andre land, fordi de allerede er tungt inne i den aktuelle regionen her hjemme. 

Men hvem er det dere sikter til her, vi har jo hverken kontaktpersoner eller en plan for hvordan det i så fall skal skje. Uten det er jo dette verdiløst for oss!

Jeg har i mitt eget hode døpt ham «Festbremsen», fordi han ikke en eneste gang i løpet av dagen så langt har møtt blikket mitt, bekreftet, eller for den saks skyld respondert, på noe av det jeg har sagt. 

Han er en arketypisk personlighet som man gjerne finner i forsamlinger av denne typen, og som har et sterkt behov for å, med all tydelighet, vise at han ikke er enig i bruken av oss. 

Festbremsen stirrer meg olmt i øynene. Kunden stirrer på Festbremsen. Det skulle være tre stykker til stede. Fasiten ble 11. Og det er ikke hvem som helst, det er områdesjefene i alle bedriftene som til sammen utgjør interesseorganisasjonen vi jobber for. 

Jeg blir varm i kinnene. Selv om jeg har god innsikt i problemstillingen og har sydd sammen strategien, er det ikke jeg som besitter den detaljerte oversikten over hvem-hva-hvor. Det er nettopp derfor jeg lener meg på min eks-statsråd-kollega på slikt. 

Men av blikket hans forstår jeg at vi er på vei over i «tilleggs-området». Dette har han på en relativt klar måte definert som informasjon som ikke inkluderes i det avtalte prosjektet vårt. 

Som for øvrig endte opp med å bli en light-light-versjon av vårt opprinnelige forslag til politisk strategi. -Vi kan ikke gi dem gull for gråstein, hadde vi blitt skjønt enige om. Men så var det å holde på den avgjørelsen når kunden helt klart forventer det inkludert, da. 

Magne, vår primærkontakt hos kunden, som tok så varmt imot oss tidligere i dag, snur seg mot meg. 

- Jeg er jo klar over at dere har hatt begrensede midler til gjennomføringen av dette dokumentet, og at oppdraget ble mindre enn først antatt, men dette må dere vel kunne svare på som del av det?

Jeg kikker over på kollegaen min. Han ser tomt foran seg. Jeg vet jo hva avtalen vår er, men likevel. Dette blir fryktelig kleint. Fortsatt helt tyst. 

Kundene kjenner ikke nødvendigvis arbeidsfordelingen vår internt, og forventer ofte at begge kan svare på alt. Slik er det naturligvis ikke. Så uansett om jeg ville, kunne jeg ikke gitt dem informasjonen de etterspør. 

Hva i svarte gjør jeg nå? Jeg vet det ikke ennå, men det neste jeg sier skal få meg til å føle meg som århundrets bløff. Lenge. 

- Det går vel relativt klart frem av planen hvem disse aktørene er, sier jeg raskt. Idet jeg sier det, hører jeg hvor spiss stemmen min er. Jeg vet jo godt at det ikke går klart frem i det hele tatt. Det ville i så fall tilhørt en helt egen plan. 

- Det står absolutt ingenting om hvem disse aktørene dere anbefaler oss å knytte allianser med er. Dere har kun konseptualisert det. Festbremsen holder planen frem mot meg mellom hendene sine, som en salmebok.  

- Jeg kikker over på min kollega ved bordenden igjen. Hadde jeg visst i detalj hvem alle disse er, hadde jeg sagt det nå. Problemet er at det vet jeg ikke. Et par-tre av dem, ja. De øvrige ikke. Men det vet ikke kunden, de tror tydeligvis at jeg besitter all kunnskapen selv. 

Eller så vet de nettopp at jeg ikke gjør det, men forsøker å presse min statsrådskollega via meg.  

- Jeg..det....

Hjertet mitt hamrer, jeg svetter. Ti sekunder går, så tjue. Fortsatt helt tyst. Jeg rives mellom behovet for å stå på avgjørelsen vi har tatt, og lysten til å gjøre flere oppdrag for kunden.

Samtidig er jeg smertelig klar over at den lille forsamlingen er så delt i synet på vår tilstedeværelse, at en for rigid holdning fra vår side kan tippe oss over kanten.

Så brytes stillheten plutselig.

- Det opererer i dag mer enn 15 utenlandske aktører i de regionene vi her snakker om.... Kollegaen min retter seg opp i stolen, kaster et oppgitt blikk mot min kant, og legger med klar og sterkt stemme ut om hvem disse er, hva deres behov og målsettinger er. 

Reddet. 

I det samme som «fest setebeltet»-lyset slås på, piper det i iPhonen min. Jeg trekker den med bange anelser frem fra innerlommen, og rekker akkurat se hva det står før flyvertinnen gjør meg oppmerksom på at alle elektroniske enheter nå må være slått av: 

"Bra levert. Jeg begynte å tvile litt på deg et øyeblikk der... Magne"

 

Slik skader omdømmekrisen Norwegian

Misfornøyde Norwegian-passasjerer har, ifølge Transportklagenemda for fly, levert inn tidenes klagebunke på et flyselskap etter problemene med selskapets nye Dreamliner-fly. At selskapet er inne i en omdømmekrise kan alle se, men det er i seg selv ikke et stort problem på kort sikt.

Problemet oppstår først når flere forhold inntreffer samtidig og man får en «perfekt storm». 

Konkurrenten Ryanair opplevde før jul et dramatisk fall i aksjekursen etter en lengre periode med passasjersvikt og dårlig publisitet, litt det samme som skjer med Norwegian nå. I begynnelsen av juni ble Norwegian-aksjen handlet til 300 kroner.

Siden da har kursen falt helt ned til rundt 190 kroner. Danske Bank nedgraderte forrige uke anbefalingen på flyselskapet til salg under et nytt kursmål på 150 kroner. 

Omdømmemessig er de to aktørenes utgangspunkt likevel svært forskjellig, og predikerer et ulikt videre forløp; Der Norwegian har opparbeidet seg en solid omdømmekapital å tære på i dårlige tider, er Ryanairs sin etter mitt skjønn nær negativ.

Selv om folk flest under tvil godtar svært mye om det økonomiske incentivet er stort nok, gjelder det bare all den tid det ikke eksisterer fullgode alternativer. Ryanair har levd godt på denne erkjennelsen i mange år.

Men der Norwegian akkurat nå opplever en kortvarig dipp kan Ryanair være inne i en nedtur av mer langvarig karakter. 

For å kunne si noe om de konkrete skadevirkningene er det en rekke forhold som må avklares, i hovedsak: Kan Norwegian lastes for situasjonen de befinner seg i, hvordan påvirker den selskapets målgrupper og hvilke trusler kan komme fra markeds- kapital- eller myndighetshold? 

For det første tror jeg den generelle oppfatning i dag er at selskapet selv er å laste. Man kan riktignok hevde at problemet ligger hos flyprodusenten Boeing, hvilket i bunn og grunn er riktig.

Men det var Norwegians eget valg å igangsette et langdistanseløp med bare tre flymaskiner, med så små marginer at en liten forsinkelse omgående forplanter seg videre til alle de øvrige langdistanserutene.

Mangelen på reservefly gjør situasjonen prekær. 

Men som sagt, kundene glemmer fort, så lenge det er tilstrekkelig mye penger å spare. Om vi ser på eventuelle farer knyttet til mistillit fra myndighetene, vil dette i første omgang knytte seg til refs fra forbrukerorganer uten særlig reell innvirkning.

Eskalerer det videre kan man likevel få en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved sikkerhet og arbeidsforhold, og da baller det fort på seg. 

Den virkelige faren for Norwegian er likevel om en lavpriskonkurrent med tyngde nå kommer inn og matcher deres pris og kvalitet på langdistanse- og andre sentrale ruter.

Om så skulle skje, blir prisgapet mellom Norwegian og andre ikke lenger stort nok til at fordelen ved å velge selskapet oppleves som større enn bakdelen.

De vil ikke bare slite med den generelle etterspørselen, men omdømmefallet vil også påvirke priselastisiteten negativt, som i sin tur gjør at selskapet får problemer med å gjennomføre nødvendige prisjusteringer.

Mistilliten sprer seg videre til kapitalmarkedet, som for Norwegians del tørker inn.  

Det spørs om de klarer å fly videre gjennom en slik «perfekt storm». 

 

hits