hits

Blogg

Stordalen - helt eller opportunist?


Faksimile: Nettavisen, 4. september 2015.

Denne kommentaren ble skrevet lørdag 5. september. Saken er oppdatert med den senere utviklingen som et tillegg nederst. 

Hotellkongen Petter Stordalen er, i likhet med sin ektefelle Gunhild, et engasjert menneske. I etterkant av bildet av tre år gamle Aylan, som skylte død opp på en strand i Tyrkia og debatten dette skapte, gikk Stordalen i går ut og sa at han ville åpne sine hoteller for å huse 1000 flyktninger. 

I den forbindelse har jeg lagt merke til en utbredt misforståelse som bør korrigeres. Det som overrasker meg mest, er at misforståelsen er videreformidlet så vel gjennom økonomikyndige som ikke-økonomikyndige medier og journalister, uten å bli adressert. Det tenker jeg å gjøre nå. 

Når Petter Stordalen sier at han og hans hotellkjede Choice ønsker å gi 1000 flyktninger husrom, får han naturlig nok masse positiv oppmerksomhet. Deretter kommer spørsmålet som mange kanskje lurer aller mest på: - Vil ikke dere tjene penger på dette da? Dette har Stordalen så langt benektet. Og rent bedriftøkonomisk sett har han kanskje rett. Definisjonen av å "tjene" penger i kommersiell og regnskapsmessig forstand, er grovt sett at inntektene er større enn kostnadene, hvilket genererer overskudd. Altså penger tjent. 

Ut fra sakens fakta er detaljene per nå uklare. Jeg anser det likevel for overveiende sannsynlig at det Stordalen mener er at han skal "gi" bort hotellrommene til kostpris. Ikke gratis. I så fall er det jo mye business i det, ettersom kostpris sikrer at Stordalen får dekket hotellets utgifter til drift, men ikke nødvendigvis går i pluss.

Når mediene, i et halvhjertet forsøk på å oppfylle sin kritiske rolle, spør Stordalen om han vil tjene penger på dette og han sier nei, er det derfor spørsmålet som er feil, ikke svaret. Riktig spørsmål ville vært om han vil fakturere UDI/AS Norge/skattebetalerne for hotellrommene, og da er nok svaret ja. Mao snakker han i bedriftsøkonomiske termer når han sier at de ikke vil tjene penger på det. 

Er det derimot slik at han huser alle disse flyktningene gratis og tar kostnadene på egen kappe, er det jo intet mindre enn fantastisk. All ære til ham. Men det er ikke mitt inntrykk per nå.

En kynisk analogi kunne vært at Reitan gikk ut og sa at alle flyktningene som kommer skal få mat hos Rema1000, og at Rema ikke vil tjene noe på det. Men UDI og AS Norge må selvfølgelig betale det maten koster, frakt, personell til håndteringen, administrasjon etc.

Stordalen har riktignok gitt rene donasjoner til flyktningsaken også, men det synes jeg problematiseres i lys av det aktuelle initiativet hans nå. Det er jo heller ikke første gang Stordalen bruker mediene for alt de er verdt i prosjekter som åpenbart vil gagne hans forretninger. I 2013 kastet han seg eksempelvis inn i kampen for Oslo-OL med argumenter som at vi "Vi må våge å satse stort på OL", og at vi "ikke har råd til å la være". Samtidig var han garantist for en stor del av hotellkapasiteten i hovedstaden, med hotellrom som så gjerne tok imot litt selskap under de olympiske lekene (saken fortsetter under bildet).


Faksimile: E24.no. 


I tråd med de regnskapsmessige termene Stordalen bruker vil nok noen kunne oppfatte donasjonene nevnt over som en utgift til inntekts erhvervelse, altså kjøp av goodwill. 

Men vi får se. I likhet med noen av Stordalen og Stordalen-parets andre initiativer, har jeg vanskelig for  å se om han er en sann altruist eller om han vil mele sin egen kake. Kanskje sannheten er en blanding. Eller som en bedriftseier ville sagt: Win-win? Som da Stordalen i august lanserte sin grandiose plan for nytt kulturhus i Oslo sammen med makker Anders Buchardt. Finansieringen skulle de besørge, og byggingen ville ikke koste det offentlige noe, ifølge Stordalen, som mottok stående applaus fra alle hold for sitt initiativ. 

Alt han vil ha tilbake, er å få bygge 40.000 kvadratmeter på kommunal grunn på en av byens mest attraktive tomter på Filipstad i Oslo, vegg i vegg med Aker brygge og Tjuvholmen. Og, så klart, langsiktige utleie- og bruksavtaler med det offentlige som leier og kunde. Som del av dette tas det sikte på å overflytte Oslo-filharmonien fra dagens lokalisasjon i konserthuset. Der har nemlig akustikken plutselig blitt for dårlig, opplyste sjefen for Filharmonien i pressemøtene med Stordalen. Og da ble det raskt også behov for å kombinere inn et Choice-hotell og et konferansesenter i tilknytning til kulturhuset. 

Aftenposten klarte å holde hodet kaldt, og presenterte et aldri så lite skår i all "Stordalskapen". Det viste seg nemlig at Stordalens partnere, Buchardt-familien, hadde gjort eksakt det samme i Tønsberg i 2002, og at kommunen nå advarte sine kolleger i Oslo mot å gjøre samme feil. Den klare beskjeden var "Sørg for å ha vanntette kontrakter, det er ikke noe som heter å få en gratis lunsj!" http://www.osloby.no/Ber-Oslo-lare-av-Tonsberg-8131367.html

Det er selvfølgelig høyst politisk ukorrekt å påpeke alt dette slik jeg nå gjør, og mange vil kanskje føle seg støtt på vegne av Stordalen. Vi nordmenn er jo nærmest verdensmestere i å bli støtt på andres vegne, kanskje hårfint slått av våre naboer i øst. Men jeg synes det er viktig at hele bildet kommer frem, slik at folk kan danne seg en mening på korrekt grunnlag. Forhåpentligvis kunne også mediene i fortsettelsen begynt å følge sine egne, kritiske instinkter videre, og ikke gi seg etter første spørsmål. 

Så får det heller være at jeg regner på Stordalens parade. Fra EAT-debatten husker vi jo raseriet mot de som turte stille kritiske spørsmål til den panegyriske og høyst ulne sammensausingen av kommersielle aktører, statsråder, organisasjoner og kjendiser.

Ingen vil som kjent at nissen skal få bank på julaften. 

 

Oppdatering tirsdag 8. september

UDI bekreftet lørdag kveld (5. sept) at de hadde inngått avtale om innlosjering av 50 flyktninger på et av Petter Stordalens hoteller på Gardermoen. Prisen de fikk fra Stordalen var 650,- per person, per døgn. Dvs 2.600,- per natt for en familie på fire i et rom. 
Da dette ble allment kjent valgte mange å uttrykke sin skuffelse over Stordalen på sosiale medier. 

Mandag morgen ble det klart at Stordalen, etter å ha tenkt seg om og formodentlig konferert med sine PR-folk, hadde valgt å snu. I en uttalelse til norske medier gikk det frem at han likevel ikke ville fakturere skattebetalerne de varslede 650 per flyktning, per natt.

Så, tirsdag formiddag, etter at kritikken i sosiale medier hadde nådd sin foreløpige høyde, noe jeg mistenker at kom som julekvelden på kjerringa for Stordalen, innkalte han plutselig til pressekonferanse - slik han har for vane å gjøre når han vil bringe det gode budskap ut til folket; En demonstrasjon av at hensynet til omdømmet trumfer alt, også ønsket om å gjøre (flere) gode forretninger med det offentlige; Han tilbyr UDI 5000 flyktningeovernattinger. Det vil si fem overnattinger hver til de tusen han har tilbydd seg å huse. 

Dette er kjempebra, vi legger uenighetene til siden og setter fokuset tilbake på de humanitære sidene av saken. Men personlig synes jeg det er synd at det norske folk nærmest måtte bli splittet før han gjorde det de faktisk oppfattet at han hadde lovt. Det må kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig, ingen er bare konge eller knekt. Alle som ønsker å selge tjenester til det offentlige, men blir gitt muligheten til å ta snarveier, bør være forberedt på å bli sett nøye etter i kortene.

Det finnes nemlig en skyggeside i samfunnet, i grenselandet mellom privat og offentlig sektor. Her er det den virkelige makten sitter, her gis private tilgang på fellesskapets verdier, og her kan den som vet hvordan, gjøre sine hoser lysegrønne. Det offentlige, deriblant UDI, er faktisk tiltrodd forvaltningen av disse verdiene. Verdier som du og jeg med stor møye har skapt sammen. Derfor må vi kunne stole på at de forvaltes på en riktig, transparent og forutsigbar måte.

Til slutt mener jeg det følgende er godt å ha i mente: Alle de som brukte sin stemme til å stille spørsmålstegn ved denne prosessen kan være stolt over at de i realiteten var sterkt delaktige i hvordan den endte opp. Det er liten tvil om at gitt utfall endret seg underveis, som resultat av dette.  

Så får vi håpe det holder helt inn til mål. Og kanskje UDI neste gang vil være føre var og be flere konkurrenter om tilbud.  Flyktningestrømmen kan umulig ha kommet plumps på dem. Den har utviklet seg over flere år, og Stordalen ga for øvrig også samme tilbudet for et halvt år siden. 

 

Var dette nødvendig, NRK?

NRK Dagsrevyen i går kveld, klokken har akkurat passert ni. 11-åringen pusser tennene foran TV'en og følger reportasjen om flommen på Østlandet med store øyne. Hun har aldri sett noe slikt. Men det var langt fra det verste hun skulle få se denne kvelden, skal det raskt vise seg. Idet flombildene fader ut og kameraet returnerer til studio, dukker et bilde opp på storskjermen bak nyhetsankeret.

Hun stivner til. Hånden med tannbørsten stopper. På skjermen foran henne, i all hovedsak usensurert, ligger et druknet barn på en strand ved Middelhavet. Død og alene. Kroppen og hodet hans vender ned. Han er tynnkledd, i rød T-skjorte og blå shorts. Den ene borrelåsen på skoen hans har gått opp. Han kunne vært et hvilket som helst barn som løper rundt på stranden en varm sommerkveld. Men det er han ikke. Han er, eller nærmere sagt var, en tre år gammel flyktning fra Syria. Og han er bare en av veldig mange som har møtt samme skjebne.

Først ble jeg forbannet på NRK. Og jeg tenker ennå i dag at jeg hadde grunn til det. Det er kutyme i norsk fjernsyn at man advarer mot reportasjer med sterke bilder, hvilket også inkluderer visuelle inntrykk i introduksjonen. Men det valgte NRK glatt å se bort fra i går, og det er ikke første gangen. Det forekommer meg at dette skjer stadig oftere.

Jeg hadde lyst til å ringe avtroppende nyhetsdirektør Per Arne Kalbakk og be han komme og trøste 11-åringen min. Vi er definitivt ikke blant de som sitter og knuger på pengesekken vår og mener situasjonen i Midt-Østen er alle andres problem. Vi gir så mye penger og engasjerer oss så mye som vi overhodet har mulighet til - alltid. Og det er kanskje derfor dette traff oss på en litt forkjær måte. Ikke fordi vi, i motsetning til mange andre, har dårlig samvittighet fordi vi ikke engasjerer oss. Men fordi vi følte det som urettferdig. Vi sliter allerede med bilder på netthinnen vår, NRK. Hvorfor måtte dere gi oss et til, vi har jo gjort alt vi kan fra vår lille og, i det store bildet, ubetydelige tilværelse?

Vi sovnet omsider, men bildet av den døde gutten fulgte oss over i søvnen.

Da jeg våknet i morges, slo jeg som vanlig på telefonen og sjekket sosiale medier samt de store nyhetsmediene. Bildet av gutten var det første som dukket opp. På Facebook. Twitter. Instagram. På Dagbladet, NRK, Nettavisen. Han var overalt. 

Etter å ha sett hvordan dette ene bildet har formet nyhetsbildet ut over dagen, og hvor stort engasjement det har skapt, har jeg endret mening. Det VAR faktisk nødvendig, og om det da var slik at mange av oss måtte røskes ut av tacotilværelsen i godstolen for å få opp øynene, så er det faktisk egoismens, feighetens og unnfallenhetens pris. Vi kan ikke lenger være bekjent av å sitte stille og klage på vår egen, lille flom som renner forbi navlen, mens en ren syndeflod skyller treåringer opp på strendene rundt oss. 

Egoismen er det deler av befolkningen som står for. Ola og Kari Dunk. De du hører klage over at de ikke får nok av godene, og som tror at de står i umiddelbar fare for å miste alt de har til en horde utlendinger. Feigheten og unnfallenheten kan derimot tilskrives politikerne. Ikke bare våre egne, men fra hele den moderne verden. Og med moderne mener jeg de land, kulturer og menneskegrupper som de facto lever i vår tid, respekterer og overholder menneskerettigheter og verdien av livet selv. Ikke de som med vold, frykt og terror vil dra oss tilbake til 1400-tallet.

For hva skjedde med den politiske viljen til å stabilisere Midt-Østen, og hvorfor er det ingen som snakker om dette lenger? Det er helt åpenbart ikke tema. Ikke i politikken, ikke i media. Det må tas sterkere grep mot ÅRSAKEN til at disse menneskene er drevet på flukt. Fokuset på flyktningene isolert er forståelig, men feil.

Denne årsaken er i meget stor grad å finne i landene det gjelder, hovedsakelig Syria men også Irak, Afghanistan og flere til. I terrorgrupper som IS og Al-Qaida. I totalitære regimer som Al-Assads. Disse utgjør samlet sykdommen som forpester Midt-Østen og Europa, flyktningestrømmen er bare symptomet. For å lette symptomene må man adressere selve sykdommen. Alt annet vil bare være midlertidig smertelindring.  

Husk at tragedien i Middelhavet skjer FØR vi i Norge har mulighet til å ta imot flyktningene, og det ville således skjedd uavhengig av hva som skjer i etterkant. Vi snakker desperate mennesker på flukt fra helvete på jord. Og som følge av dette ender opp med å ta enorm risiko. Det står om livet. I går fikk vi se denne risikoen manifestert i beste sendetid. 

Vi trenger større internasjonal vilje og evne til å stabilisere Midt-Østen med en koordinert innsats av både militær og politisk karakter. Først da får vi tatt problemet ved roten, og først da vil vi forhindre at flere døde barn skyller i land. 

Ultraproff terror-info fra danskene

Jeg har aldri følt meg tryggere enn jeg gjorde etter å ha sett de danske politimyndighetenes direkteoverførte pressekonferanse søndag. Og jeg bor i Norge.


Etter å ha bevitnet danskenes håndtering av informasjonsflyten rundt terroranslaget i helgen er jeg mer overbevist enn noensinne om at de er lysår foran Norge på å kontrollere informasjonsflyten rundt denne typen hendelser.

Danskenes aktive holdning til kommunikasjon som virkemiddel for å styre opinionen, kombinert med høy grad av konsistens i forholdet mellom hva de sier og hva de gjør, skaper umiddelbar trygghet. Det skal ikke herske noen tvil om hvor ansvaret ligger, at de er slagkraftige, godt trent og i stand til å beskytte folket.

Her hjemme rådet derimot forvirringen etter sist sommers terrortrussel, for eksempel. Hva gikk trusselen ut på, og hvem var den rettet mot? Hvem hadde ansvaret, og hva kunne vi forvente oss fremover? Var vi i fare?

Det begynte å gå rykter om spesifikke terrormål, eksempelvis Sandvika Storsenter, Oslo S og Gardermoen. Noen sa at seks menn med macheter og kniver ville gå løs på tilfeldige folkemengder. Var dette reelt og skulle vi i så fall unngå disse stedene eller ikke? «Ikke hør på rykter» var det knappe og motvillige svaret som etter en stund kom fra myndighetshold.

Også etter Utøya haglet kritikken mot Politiet og myndighetene, ikke bare for manglende beredskap, trening og et system som generelt sett ikke fungerte slik det skulle, men også som følge av dårlig informasjonsflyt og manglende etterrettelighet i den utadrettede kommunikasjonen. Hvilket for øvrig var sentrale punkter i 22. juli-kommisjonens kritikk.

Jeg er i tvil om vi har kommet noe videre her hjemme siden den gang. Jeg har i hvert fall ikke sett hverken indikasjoner eller bevis på det motsatte.

Tilbake til København: Mens danskene fokuserer på fakta og løsning, er vi her hjemme etter min mening ofte fryktelig opptatte av å uttrykke følelser og gå rundt grøten. Det ironiske her, er jo at vi nordmenn gjerne oppfatter oss selv som mer direkte enn de andre i Norden. «Uttrykk alvor og omtanke» står det i medietreningsplansjene. Men glem det akkurat nå. Det er en tid for alt, og behovet for trygghet kommer før behovet for empati. Folk vil vite hva som har skjedd, hvilke tiltak som har blitt gjennomført, hva man vil foreta seg fremover, og ikke minst; Er vi trygge?

Danskene er etter min mening på et høyere nivå innen offentlig krisekommunikasjon enn vi er i Norge. De har beveget seg opp til «kommunikasjon 2.0», kanskje som et resultat av at media og allmennheten setter store krav til informasjonsflyt, form og innhold. Folk lar seg ikke lenger avfeie med floskler og tomme ord. De krever fakta, evne og vilje til handling samt forpliktelser, og de krever det NÅ. Alt annet har de lært seg å skjære gjennom.

Danske politimyndigheter arrangerer derfor pressekonferanse på gateplan midt i byen, hvor hendelsene fant sted, kun timer etterpå. Det sender et kraftig signal om at dette er deres by, at de ikke lar seg skremme, og at de har kontroll. Kommunikasjonen er fokusert, direkte, utvetydig og oppklarende, og fremføres av talspersoner med stor pondus.

Jeg tror vi har mye å lære av helgens danske eksempel. Det er ikke bare dejlig å være norsk i Danmark, det føles trygt også.

 

 

 

 

 

 

 

Uff da, Hellstrøm

Eyvind Hellstrøm ble i går kveld offer for sitt eget kompromissløse omdømme og, kanskje også, selvbilde; På TV2s nye forbrukerprogram Matkontrollen dro programleder Solveig Barstad mesterkokken ned fra sin høye hest, og blottla en stotrende, kortpustet, rødmusset og blek versjon av den Hellstrøm vi kjenner. 

I sosiale medier kokte det over. Jeg vil anslå at 90 % av innleggene om temaet på eksempelvis Twitter enten var negative til Hellstrøm, eller også latterliggjorde de ham for hans opptreden. 

«Hvem skal rydde opp etter Hellstrøm», twitret TV-kollega Jon H. Børrestad. «Eyvind Hellstrøm ? seriøst. Dobbeltmoral. Dette er særdeles pinlig å se på» skrev en annen. 

Det er ikke mulig for Eyvind Hellstrøm å gjøre om på det som nå har skjedd. Sendt er sendt.  I kommunikasjonsbransjen pleier vi si at det meste av god krisekommunikasjon finner sted før selve hendelsen og håndteringen av denne. Det vil si i planleggingen og den proaktive byggingen av omdømmekapital. 

Men i dette tilfellet gikk det nok galt både før og under saken skulle håndteres på TV.

Et menneske eller en organisasjons omdømmekapital utvikler seg veldig forenklet sagt i krysningspunktet mellom hva denne gjør og sier. Har man, som Hellstrøm, målrettet bygd sitt omdømme over tid, tåler man som oftest en vinternatt. Som den i går. 

Problemet er etter mitt skjønn at Hellstrøm har bygd sin profil på en måte som før eller senere ville komme til å slå tilbake på ham; Som en kompromissløs og nærmest nådeløs autoritet på alt som skjer på kjøkkenet. 

Fra en slik posisjon går det som kjent bare nedover. Og omdømme bygges i millimeter, men rives i meter.

TV2 har også et ansvar her. Man kan godt spørre seg om Hellstrøm var klar over at slaktebenken ventet da han spaserte inn i reportasjen. Det er god presseskikk å klargjøre premissene for et intervju på forhånd. Det er uansett underordnet, fordi problemet ligger hos Hellstrøm selv.

Hellstrøm opptrådte uprofesjonelt i forvaltningen av sitt eget omdømme; Han glemte, fortrengte, bagatelliserte eller misforstod hva han innlot seg på. Når hans kompromissløse stil kombineres med uprofesjonalitet, blir han et lett offer.

Det er ingen spøk å møte journalister som Barstad, og selv om man i forkant ikke har alle premisser på det rene, har man likevel en plikt til å rigge for storm. 

TV2s redaksjonelle poeng var i realiteten lett å håndtere; Hellstrøms fiskegrateng inneholdt minst fisk av alle de som var testet. Og så da, det betyr vel ikke at den ikke er sunn? Hvem har egentlig definisjonsmakt på dette området, er det myndighetene, ernæringsspesialisten som var intervjuet først eller hva? 

Klippfisk har dessuten en spesiell smak og konsistens som gjør at den må balanseres i forhold til de andre bestanddelene i gratengen, derav en lavere fiskeprosent for å gjøre den god på smak. Det finnes sikkert hundre argumenter til. 

Men mesterkokken var uforberedt og uprofesjonell, og lot seg lokke helt ut på viddene i stedet for å holde på sitt budskap. Dermed fikk han steke i sitt eget fett. 

Slik lurer selgerne deg

Har du noen gang endt opp med å kjøpe en vare, et abonnement eller en tjeneste fra en butikk,- dør,- gate,- eller telefonselger, uten å egentlig ville det? Hvor du allerede der og da kjente på magefølelsen at dette var feil, men likevel ikke maktet å avstå fra å gjennomføre handelen? 

Du er ikke alene. De fleste av oss blir fra tid til annen offer for psykologiske triks fra mennesker som ønsker å påvirke oss uten at vi skjønner hva som skjer. Og hva verre er; Selv om vi skjønner det, går vi smilende inn i fortapelsen - og ber attpåtil om mer.  

Jeg vil i tiden fremover avsløre noen av de mest brukte prinsippene for påvirkning, mange av dem opprinnelig beskrevet av kjente adferdspsykologer og -forskere som Robert Cialdini og Daniel O'Keefe. 

Først ut er prinsippet om gjensidighet:

Du går inn byens fjongeste klesbutikk, men har ikke nødvendigvis tenkt å kjøpe noe. Derimot har du noen minutter til overs, og vil kikke litt.

En butikkselger kommer raskt bort til deg og spør høflig om du ser etter noe spesielt. Du smiler keitete, mumler frem et eller annet om at du egentlig bare kikker litt, men at du kunne tenkt deg noe nytt å bruke på jobb. 

-Du har jo en veldig classy stil, sier selgeren, går et skritt nærmere, senker stemmen og nærmest hvisker frem; - Vi har akkurat fått inn noe som jeg tror kan passe deg perfekt. Jeg har egentlig ikke lov til å selge det ennå, men jeg kan vise den til deg om du lover å ikke fortelle det til noen. 

Magefølelsen din ymter frempå om hvilken vei dette kan gå. Du er beæret over å få en «titt bak kulissene», men samtidig skeptisk. Selgere er selgere. Like fullt lusker du etter selgeren bort til området bak kassen. 

Med en grandios bevegelse svinger hun opp antrekket fra en eske og bretter det ut over disken. Hun hadde rett; det er virkelig noe for seg selv. Men du har egentlig ikke råd akkurat nå, sånn rett over jul. 

Og du hadde i hvert fall ikke tenkt å bruke så mye penger på impuls. 

Likevel føler du deg nærmest forpliktet av selgerens lille hyggelige gest. I hvert fall til å prøve den. 

Litt etter kan man se silhuetten din på vei nedover gaten med en gigantisk handlepose. Strike 1.

Idet du passerer torget ser du en skikkelse nærme seg i øyekroken. -Unnskyld, kan jeg spørre deg om noe? 

Ettersom nærmest all din mentale kapasitet er satt inn i et forsøk på å rasjonalisere kjøpet du nettopp gjorde, klarer du i øyeblikket ikke mobilisere tilstrekkelig motstand mot gateselgerens høflige forespørsel. Geipen henger nå så langt ut at du kunne drukket kaffe på strak arm.  

-Ehm, ja. Jeg har litt dårlig tid, men. Ja... 

-Jeg kommer fra Amnesty. Vi har en vervekampanje hvor vi ber mennesker bli faste støttespillere for vårt arbeid med menneskerettigheter. Nå har vi en kampanje mot dødsstraff. I Iran og Kina har de henrettet flere titalls mennesker bare siden nyttår. Kunne du tenkt deg å gi en fast sum hver måned?

Du fryser til. Å gi til gode formål er ikke deg imot, men samtidig setter du liten pris på å bli praiet på gata. Du vil heller vurdere eventuelle donasjoner i ro og mak, og gi når det passer deg.  

Men du ønsker heller ikke å fremstå som en gnier som ikke bryr seg om andre. Her må det tenkes raskt! 

Derfor ser du på klokken på mobilen din, unnskylder deg med at du må rekke et tog, og ikke har tid til å finne frem all aktuell informasjon. Idet du snur deg bort for å gå, sier selgeren:

-OK, men jeg ser du har mobiltelefon. Kunne du da i det minste tenkt deg å gi en engangssum på 200 kroner her og nå, ved å sende AMNESTY til 2015, slik at vårt arbeid for menneskerettigheter kan fortsette?  

-Gngh! Strike 2! 

Etter en hjemtur med gjennomgang av stort sett hele det menneskelige følelsesregister, fra forvirring, glede og savn til sorg og eksistensiell angst, ramler du inn døren på ditt lokale nærsenter, på jakt etter dagens middag. 

Til høyre for fiskedisken står en hvitkledd ung mann på en liten produktstand og lager små, søte porsjoner med laksesashimi. Sulten som du er, tar du en. Deretter en til. 

Mens du spiser forteller den hyggelige mannen om laksens fortreffelighet og kvalitet, og hvor enkelt det er å lage sashimi hjemme. Alle ingrediensene ligger klar rett foran deg.- Ta gjerne med en hjem og prøv, sier han og holder opp en pakke.  

Strike three, you're out!

Selgernes fremgangsmåte i eksemplene over er ikke tilfeldige; Du har blitt offer for gjensidighetsregelen. Den sier at vi skal forsøke å gjengjelde det en annen person har gjort for oss. 

Hvis noen gjør deg en tjeneste er vi i kraft av gjensidighetsregelens sosiale koder forpliktet til å skaffe fremtidige gjenytelser for dette.

Gjensidighetsregelen er faktisk så utbredt at toneangivende sosiologer hevder at alle menneskekulturer er underlagt den.

I sin bok «Influence; science and practice» refererer psykologiprofessor Robert Cialdini til at kulturantropologer betrakter denne «takknemlighetens vev» som essensen i det som gjør oss menneskelige. 

Vi er menneskelige fordi våre forfedre lærte seg å dele mat og ferdigheter i et «hederlighetens nettverk av forpliktelser». 

Mennesker som ønsker å påvirke deg kan bruke denne regelen til fordel for seg selv, fordi hver og en av oss er blitt opplært til å følge den. Alle kjenner også til de sosiale sanksjoner og det hån den som bryter regelen utsettes for. 

Samfunnets forakt for de som tar uten å gi tilbake, gjør at vi er villige til å strekke oss svært langt for å unngå å bli betraktet som en lathans, smisker eller snylter. Dermed kan vi også strekkes av de som ser sitt snitt til å tjene på vår takknemlighetsgjeld. 

-OK, sier du. - Jeg syntes det var vanskelig å ta imot gratisprøvene og masse info fra han i matbutikken, for så å bare returnere begeret og dra min vei. Derfor kjøpte jeg en pakke laks.  

Men butikk- og gateselgerne da, de har jo ikke gitt meg noe som jeg burde føle meg forpliktet til å gjengjelde? 

Jo, faktisk. Butikkselgeren lot deg forstå at hun gjorde deg en tjeneste ved å la deg få tilgang på et eksklusivt og nytt produkt før alle andre, og aktiverte dermed gjensidighetsregelen. Og du bet på. 

Gateselgeren derimot, gjorde en gjensidig innrømmelse, en mer subtil variant av gjensidighetsteknikken.  En konsekvens av denne teknikken er den opplevde forpliktelsen til å gi innrømmelser tilbake til den som har gitt oss innrømmelser til å begynne med. 

Forespørselen til gateselgeren ble nemlig fremført som en innrømmelse fra gateselgeres side. Som en nedjustering fra hennes første opprinnelige posisjon, hvor hun tilbød meg en fast giveravtale. 

Sånn sett måtte du gi en innrømmelse tilbake hvis du skulle leve opp til gjensidighetsregelens pålegg. Så på tross av at du egentlig ikke var interessert i noen av tilbudene, endte du opp med å akseptere da hun skiftet fra en større til en mindre forespørsel. 

Skjønner?

Følg Paal på Twitter: www.twitter.com/phambre

Lege la ut pasientopplysninger på nett

Trodde du alt du sier og gjør i forhold til helsevesenet holdes konfidensielt? Ikke nødvendigvis. En ung, kvinnelig pasient fra Oslo opplevde å finne et brev fra sin private henvisning til Oslo Universitetssykehus igjen på de godt besøkte nettsidene til en lege og tidligere leder i Folkehelseinstituttet.

Informasjonen, en betenkning rundt bakterier i pasientens blodprøver som en biologiprofessor ved Universitetet i Oslo (UIO) hadde gjort, ble opprinnelig sendt infeksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo Universitetssykehus (OUS), sammen med henvisning fra pasientens lege.

Derfra fant papirene på mystisk måte veien over til en lege og tidligere leder i Nasjonalt folkehelseinstitutt (FHI), hvorpå han publiserte dem på sine hjemmesider (se skjermdump, ytterligere anonymisert av artikkelforfatteren). Riktignok i en versjon hvor navnet til pasienten var strøket over med penn, men med alle øvrige detaljer tilgjengelig.

Dette skjedde for øvrig en god stund før andre instanser som eksempelvis Fylkesmannen i Oslo og Akershus fikk kjennskap til pasientopplysningene og det aktuelle brevet. På tidspunktet da brevet ble publisert på nett, var det altså kun pasienten selv og OUS/Ullevål som hadde tilgang på det, og som kunne gitt det til den tidligere FHI-lederen.



Legen var for noen år siden aktuell søker til stillingen som ny toppsjef i FHI, men ble vraket til fordel for Camilla Stoltenberg. Han står også på Verdens Helseorganisasjon (WHO)s beredskapsliste med eksperter som kan gi råd om håndteringen av akutte, internasjonale folkehelsetrusler eller om funksjonen av det internasjonale helsereglementet (IHR). Ingen hvemsomhelst, med andre ord.

I samme tidsrom som brevet ble publisert på hans nettsider, innkalte en infeksjonslege og kullkamerat av FHI-legen fra legestudiet inn den aktuelle pasienten til møte i Oslo. Det var hun som hadde vært mottaker for henvisningen på OUS. 

Der ble pasienten, ifølge henne selv, bryskt fortalt at hun overhodet ikke måtte tro på det biologiprofessorene fortalte, og at det overhodet ikke fantes grunnlag for å ta imot henne. Deretter ble hun sendt på dør.  

Jeg synes dette er en interessant affære. Ikke bare fordi den omhandler et høyaktuelt område i månedene som kommer, flåttbårne sykdommer, eller fordi leger finner det for godt å utfordre taushetsplikten knyttet til pasientsensitiv informasjon. Men også fordi den handler om påvirkning, og dette er mitt fag.

Jeg ble for øvrig selv rammet av en mystisk, nevrologisk tilstand for fem år siden, og diagnostisert med vektoroverført sykdom, det vil si eksempelvis borreliose fra flåttbitt. Dette måtte jeg helt til Tyskland og USA for å få sjekket. Hvorvidt diagnosen var riktig eller ikke er egentlig uinteressant.

Det som derimot er interessant er at det norske helsevesenet i så stor grad velger å ikke følge opp pasienter med kompliserte og uspesifikke, nevrologiske tilstander. Og ikke minst at de går så langt som eksemplet over demonstrerer, for å rettferdiggjøre sitt eget syn. Det er ikke for ingenting at den vedvarende situasjonen kalles borreliosekrigen.

Pasientene får beskjed om å gå hjem og ta det med ro, og ta en Paracet om det blir for ille. Noen få, heldige, får en kort runde med undersøkelser, før de sendes hjem med beskjed om at de er friske. Hvilket de selv helt klart opplever å ikke være, flått eller ei.

Dermed står en stor andel pasienter med nærmest identiske symptomer fra det sentrale og perifere nervesystem helt uten hjelp, som tapere i borreliosekrigen. I sosiale medier vokser pasientgruppene fra dag til dag. Hver gruppe på Facebook har gjerne flere hundre medlemmer. Inntil relativt nylig var dette helt ukjent for helsenorge.   

Jeg måtte selv reise halve jorden rundt før jeg fikk hjelp etter flere års helvete, og møtte akkurat samme motstanden i det norske helsevesenet som pasienten over. Heldigvis slapp jeg å bli «outet» på nettet uten å ville det selv.

Men hvordan gikk det med henne da? Jo, etter å ha møtt veggen i sitt forsøk på å få den tidligere FHI-legen til å fjerne brevet han hadde lagt ut, valgte hun å klage ham inn for Fylkesmannen i Oslo og Akershus v/Helseavdelingen.

De konkluderte overraskende nok med at han etter all sannsynlighet ikke hadde brutt loven ved å legge det ut på nett. Klagen på at Oslo universitetssykehus hadde oversendt brevet til ham som en utenforstående til å begynne med, fant de ingen grunn til å kommentere i det hele tatt. Dette er det kanskje mest graverende aspektet i hele saken, og likevel; ingen reaksjon.  

Pasienten fikk likevel et lite halmstrå å gripe etter i sine bestrebelser; I Fylkesmannens tilsvar ber de nemlig legen vurdere hvorvidt han vil fjerne innlegget, ettersom pasienten «kan oppleve det som uheldig» at det er lagt ut uten hennes samtykke.

Vel, i skrivende stund ligger det der fortsatt, så den gode legen fant det nok ikke i sitt hjerte å kunne gjøre det.

I tillegg til informasjon gitt fra pasienten selv, har artikkelforfatteren vært i kontakt med infeksjonslegen/seksjonsleder infeksjonsmedisinsk poliklinikk OUS i forkant av publiseringen av denne kommentaren. Hun har fått anledning til å kommentere de sentrale punktene knyttet til henvisningen og pasientbrevet, samt sitt forhold til den tidligere FHI-legen. Ingen taushetsbelagte opplysninger ble forespurt eller kommentert som del av dette. Informasjonen knyttet til FHI-legen er dokumentert via opplysninger på hans egen nettside, UIO/Apollon og FHI. 

Genial fødsels-PR fra Tone

I går kveld ble det kjent at Tone Damli Aaberge har blitt mamma for første gang. Og i motsetning til hva som frem til nå har vært vanlig i kjendisverdenen, var det ikke en større, kjent mediekanal som bragte nyheten ut til folket. Nei, det var faktisk bloggen til spillselskapet Betsson. http://blog.betsson.com/no/nyheter/tone-har-blitt-mamma/.

Nyheten spredte seg deretter som ild i tørt gress til de større, riksdekkende mediekanalene. Tone inngitt nemlig en millionavtale med Betsson tidligere i år, som gjør at selskapet kan «låne» av Tones omdømme for å fremme sitt eget. «Ambassadør», kalles rollen hennes. http://www.side3.no/3739296.html.

La meg bare få si: Genialt!

Ved hjelp av sin eksklusive avtale om mammanyheten, ble Betssons blogg henvist til i gjentatte saker ut over kvelden, natten og påfølgende dag. Se eksempelvis VG Netts oppslag her http://www.vg.no/rampelys/musikk/idol/tone-er-blitt-mamma/a/10130833/. VG Nett er, med sine 2,4 millioner lesere, Norges største nettside. Slikt monner det av i PR-øyemed.

Jeg har selv jobbet med denne type spillselskaper over lengre tid. Nå er det riktignok noen år siden sist, men det var sannsynligvis en av de jobbene jeg har gjort som har fordret størst kreativitet.

Spillselskaper har nemlig ikke lov til å kjøpe reklame i Norge, på linje med alkohol og tobakk, og har derfor et enormt behov for nye, kreative måter å nå sine målgrupper på.

Omdømmebygging er så klart mye mer enn bare å få ut navnet sitt. Men, det er likevel helt sentralt. Hvis Betssons målsetting med Tone-avtalen således er å holde sitt merkenavn øverst i målgruppenes bevissthet, var gårsdagens stunt blant det mest kreative og innovative jeg har sett på svært lenge.

Betsson har klart å skvise seg selv inn i kjeden som får verdi ut av Tones merkevare på en helt ny måte, og etablert seg som kilde for nyheter som ikke primært handler om dem selv.

Det diskuteres nå hvorvidt mediene går på akkord med sin integritet når de videreformidler nyheter fra et spillselskap, men den diskusjonen skjønner jeg ikke i det hele tatt. Så lenge media bedriver sunn kildekritikk, i likhet med hva de gjør overfor eksempelvis PR-byråene, er det jo innenfor deres mandat å publisere stoff som genererer klikk, lesere, seere og lyttere. 

En PR-rådgivers dagbok, Dag 4: Pressekonferanse med krutt i

Dette er min dagbok fra 15 år i den norske og internasjonale PR-bransjen. Hendelsene jeg beskriver er reelle, men enkelte detaljer knyttet til merkenavn, virksomheter, kunder, ansatte og andre er endret, blant annet ut fra personvern og konkurransesensitivitet.

 Noen av hendelsene ligger tilbake i tid, andre er av nyere dato.

Dag 4: Pressekonferanse med krutt i.

Tidlig morgen, klokken er så vidt syv. Telefonen durer iltert på gulvet ved sengen. Jeg gjenkjenner nummeret i halvsøvne, og tenker at når vedkommende ringer meg så tidlig, på tross av at jeg aktivt prøver å om-route alle telefoner før kl. 09 til mine kollegaer, så er etter all sannsynlighet helvete løs.

 

- Nå er jeg skikkelig forbannet!» sier stemmen i røret før jeg rekker å si hei.
- Ja vel? Sier jeg mens jeg gnir søvnen ut av øynene. - Hva går det i?

Personen i andre enden er en av våre største og viktigste kunder. Hun er en type jeg liker å jobbe med; rett frem og ingen spill. Men det betyr også at jeg må ta en og annen skyllebøtte når ting ikke går helt slik de skal. Dette er tydeligvis en av de gangene.  

- Kollegaen din i England har jo gitt saken vår til mediene der borte allerede, den er ute over hele landet. Nå kan vi jo bare drite i pressekonferansen vi skulle ha i de andre landene!
 
- OK, skjedde dette i morges eller i går kveld?

- Nå i morges, det er i hvert fall da disse sakene er daterte.

Jeg tenker raskt, men den store bekymringen uteblir. Om jeg telte på samtlige fingre og tær ville det ikke dekket alle gangene jeg har opplevd nøyaktig det samme. I dagens teknologisk grenseløse verden tar det kun sekunder før en nyhet snappes opp fra andre deler av verden, og vips er katten ute av sekken. Når sant skal sies hadde jeg nesten regnet med at dette ville skje.

- Jeg skal snakke med ham og høre hva som har skjedd, sier jeg til kunden. Men ta det med ro, det er bare to timer til vi kjører pressekonferanser i de andre landene, og det er lite sannsynlig at en pressemelding der borte vil ødelegge for de lokale budskapene. Og det er jo det som er det viktigste, de lokale budskapene for hvert land, ikke sant?

- Jo, for så vidt enig i det. Hun drar på det. Jeg forsøker å vippe henne helt over på trygg grunn;

- Ok, så da kjører vi på som avtalt, og ses i konferansesalen kl. 08:30 for en gjennomgang?

- Greit, ses. Men finn ut hva som har skjedd! Det blir stille i andre enden, hun har allerede lagt på.

Spol i underkant av to timer frem i tid. Mediene begynner å ankomme lokalet vi har leid, høyt over Oslo by, med utsikt helt ut i fjordgapet. Pressekonferansen skal starte om 15 minutter og kunden traver omkring i en blanding av småaggressiv nervøsitet, mens hun leser for seg selv fra et krøllete ark.

Jeg er som vanlig ikke spesielt nervøs. Det meste av min nervøsitet rundt pressekonferanser knytter seg til hvorvidt det kommer folk, og i dag har vi truffet jackpot. Det har tydeligvis ikke skjedd annet av umiddelbar nyhetsverdi i morgentimene, og godt er det. Media tar ofte beslutninger om oppmøte på svært kort varsel, så hadde det gått av en bombe et sted, kunne vi endt opp som Viggo venneløs her i øverste etasje.

Jeg kjenner så klart en bitte liten nervetråd som dirrer i beredskap midt i mellomgulvet. Hadde jeg ikke gjort det på en så viktig begivenhet ville jeg vært enten psykopat eller død.

Teamet mitt på tvers av syv land har jobbet to og en halv måned på spreng med forberedelsene som har ledet opp til denne dagen. Kunden, verdens største produsent og leverandør innenfor et spesifikt markedssegment, var så fornøyd med arbeidet i de foregående år at de har bedt oss ta over alt PR-arbeid i hele Europa.

Jeg er edderkoppen i nettverket, og styrer PR-teamet i syv ulike land fra lille Oslo. Svenskene, som til da hadde hatt denne rollen, ble naturligvis sure da de skjønte hvilken vei det bar. De klaget sin nød til kunden, og kunne ikke for sitt bare liv forstå hvordan man kunne sette et byrå på under halvparten av deres egen størrelse som lead agency for Europa.

Det er nettopp den tankegangen som ble deres bane, de skjønte ikke at resultater betyr alt, størrelse absolutt ingenting. De har alltid fremhevet sin prosessorientering som om det var noe positivt i seg selv, nå slo det tilbake.

Jeg må smile ved tanken, ettersom vi til tider har opplevd at spesielt svenske kunder har en indoktrinert feiloppfatning fra krysningen mellom «The bigger, the better» og «Appearance is everything».

Min tagline har derimot alltid vært «Show me the money», noe som i overført betydning tilsier at man må evaluere ut fra resultater, ikke innsats. Alt annet er støy.

I overkant av 25 journalister fra et bredt utvalg av norske medier har nå inntatt rommet: TV, radio, riksavisene og spesialistpressen. De fleste sitter utålmodig på plassene sine og kikker seg rundt. Noen henter seg kaffe og noe å bite i. Andre har truffet gamle kjente.

Det er litt som å invitere en flokk ulver inn i stua. Håndterer du situasjonen, går du ut derfra med en mestringsfølelse av dimensjoner. Omvendt spiser de deg, og noe slikt havner som kjent gjerne i nyhetene.

Klokken har passert starttidspunktet med et par minutter. Journalisten fra NRK kommer bort til meg. Du, vi har litt dårlig tid, tenker dere begynne snart? - Ja, vi bare forsikrer oss om at alle har kommet, sier jeg.

- Vi må rekke å klippe saken samt skaffe et par andre uttalelser før sendingen vår, så det er fint om vi kan få være først til å intervjue selskapets representant etter pressekonferansen, legger hun til.

Jeg nikker, og ser frem mot kunden min på podiet, som vinker meg til seg med en utålmodig mine. -Det skal jeg ordne, sier jeg til NRK-reporteren idet jeg vender om, og får et stort smil tilbake. Hva jeg gjør med TV2 er jo en annen sak, de kommer garantert til å spørre om akkurat det samme.

Jeg setter en juniorrådgiver på jobben med å lage liste for en-til-en-intervjuer, og gleder meg stort over å selv slippe å håndtere sure tilbakemeldinger fra journalister som av en eller annen grunn ikke får stå først i køen.

Som regel er det bare «først til mølla» og/eller tilfeldig rekkefølge som gjelder, men det er ikke alle som synes det er greit. Det blir feil uansett hva vi gjør.

- Noen spørsmål?

Kunden har fått opp «Thank you!»-sliden på lerretet, og kikker smånervøst rundt seg i lokalet. Et par journalister fra spesialistpressen luller seg inn i kompliserte teknikaliteter som tar alt for lang tid. Til slutt må jeg bryte av.

- Da er det klart for en-til-en -intervjuer, og det er vel så vidt jeg kan se NRK som er først ute.

- Et øyeblikk! Vi skal sende direkte på Nyhetskanalen, og har allerede avtalt dette med talsmannen her fremme! Journalisten fra TV2 reiser seg med en brysk mine.

- Det er sant, han ba om det tidligere i dag, hører jeg juniorrådgiveren min skyte inn.

Det er hverken tid eller sted for å slå fast noe annet enn at kommunikasjonen rett og slett har gått helt galt et eller annet sted på linjen med hensyn til dette.

NRK-reporteren reiser seg og ser surt på meg; - Altså, det kan ikke være slik her at den som skriker høyest eller påstår å ha dårligst tid kommer fremst i køen, utbryter hun.

- Vi har hatt avtale om direktesending helt siden før pressekonferansen startet, sier TV2-mannen

Jeg forsøker å roe gemyttene. De andre journalistene følger interessert med.

- Vet dere hva, dette har i hvert fall gått meg hus forbi. Jeg vet ikke annet enn at NRK har bedt om å få gjøre unna sitt intervju først, fordi de må rekke tilbake til klippebordet i tid før sending. Da vi tok runden rundt bordet med påmelding til en-til-en ? intervjuer, var vi ikke informert om at det forelå en avtale med TV2, sier jeg med min mest diplomatiske tone.

- Bare for å forsøke å løse dette på best mulig måte: Når skal dere live, TV2?

- Innen 10 minutter, svarer reporteren.

- Og dere har meldt inn saken deres til 11-nyhetene, NRK?

- Ja.

- Hvor lang tid trenger dere, TV2?

- Ikke mer enn 10 minutter, tenker jeg.

- Greit.

Jeg snur meg mot NRK-reporteren og sier lavt:

- Dere har relativt mye tid å ta av i forhold til TV2. Jeg vet at jeg sa dere kunne gå først, men da misser vi direktesendingen deres, og det kan vi ikke. Jeg har to sentrale elementer fra dagens materiale som ennå ikke er offentliggjort, og som vi hadde tenkt å vente med til pressemeldingen senere i dag. Du skal få dem alene som plaster på såret for at dere må vente 10 minutter ekstra. OK?

Hun ser betenkt ut. Så sier hun brått.  -Greit, men det bør jaggu meg være sprengstoff.

- Det er det. Ikke bekymre deg. 

- Du, unnskyld meg, altså, kommer det fra et stykke nede i salen. En reporter fra et av bransjebladene har reist seg halvveis opp i stolen sin. Brillene hans henger fremst på nesetippen, og han peker baksiden av pennen sin bebreidende mot oss;

- Greit at vi andre her kanskje ikke er fra TV, men vi har også deadlines å rekke. Hvorfor skal vi vente på begge disse, TV2 har jo ikke engang ført seg opp på listen, men påstår at de har en spesialavtale?!

Tiden er knapp, så jeg tar ikke sjansen på å gå inn i diskusjonen på nytt, men bøyer meg ned til kollegaen min; - Denne er til deg. Han gir meg et «drep meg»-blikk idet jeg nikker til kunden, og viser TV2 ut på gangen til et mer egnet lokale for direktesendingen.

Vi dominerer nyhetsbildet fullstendig den dagen.

Tidlig neste morgen ringer telefonen på nattbordet. Samme nummer som dagen før.

- Shit, hva nå? tenker jeg. Worst case: En feil et eller annet sted i faktagrunnlaget vårt, som i sin tur har underminert alt som kunden sa og gjorde i går. Jeg grøsser, og fisker iPhonen til meg;

-  God morgen?

- Konsernsjefen vil møte deg for videre planlegging! Han er helt i hundre etter gårsdagen. I dag er han allerede invitert i to direktesendinger.

- Så hyggelig, da!

Jeg synker tilbake i sengen. Dette blir en bra dag.

En PR-rådgivers dagbok, Dag 3: "Dette er jo verdiløst for oss!"

Dette er min dagbok fra 15 år i den norske og internasjonale PR-bransjen. Hendelsene jeg beskriver er reelle, men enkelte detaljer knyttet til merkenavn, virksomheter, kunder, ansatte og andre er endret, blant annet ut fra personvern og konkurransesensitivitet. 

Noen av hendelsene ligger tilbake i tid, andre er av nyere dato. 

Dag 3, fortsettelse og avslutningen av «Vi trenger en politisk strategi!»:  "Dette er jo verdiløst for oss!"

Jeg er på bena idet fest setebelte-skiltet slås av. Flintskallen i midten av 40-årene i det nærmeste setet rett over midtgangen ser surt på meg, og dumper tilbake i setet som et såret dyr. Han tapte denne sprinten, og måtte se seg slått på målstreken. Haha, sorry Mac! 

Jeg tar meg usedvanlig god tid til å få ned kofferten min fra hattehyllen. Kan nærmest føle testosteronet rive i meg fra raden hans. 

Jeg var så uheldig å stifte bekjentskap med mannen da vi sjekket inn på Gardermoen, idet han han brøytet seg vei foran oss i innsjekkingskøen, som om det var den mest naturlige ting i verden. Helt uanfektet av de høflige, men bestemte protestene til min ex statsråd-kollega. 

Vel, takk for sist, Kojak. Sitt tilbake i setet ditt og ta en bolle, du. Det er ikke nok plass til at vi begge kan stå. Spesielt ikke når Canada Goose - jakken min tar mesteparten av plassen alene, og nærmest truer med å rive folk over ende bare jeg vrir på meg. 

Ingen av oss har innsjekket bagasje, så vi er raskt ute av flyplassen. 15 minutter senere svinger vi av hovedveien. Vi entrer den enorme glassbygningen et stykke utenfor sentrum, og blir plassert i en hard designsofa-replika av en hyggelig, ung sekretær. 

Gjennom glassveggene som omgir oss, ser jeg kunden min. Han står innerst i rommet mot vinduet, lett bakoverbøyd, og veiver med armene. Det virker som om han er i ferd med å gjennomføre en presentasjon av et eller annet slag. 

Er det ikke vår logo han har på veggen? Det er det. Jøss. Og hvorfor er det minst fire ganger så mange mennesker i rommet som det var ment å skulle være? Det suger til i magen.  Dette kan være veldig bra. Eller veldig dårlig. 

Øynene mine møter hans. Han sier noe til menneskene rundt bordet, smiler og kommer ut døren. 

- God dag, er det storfint besøk fra hovedstaden?

- Kan ikke nekte for det, nei, parerer jeg muntert. -Dette er min kollega, som du snakket med på konferansesamtalen, sier jeg, og peker på den røslige mannen ved siden av meg. 

- Hei! Ja, deg har jeg jo sett mange, mange ganger før, stort sett på TV, sier kunden, en smule star-struck. Kollegaen min smiler overbærende; -Takk, skal vi gå inn?

10-11 dresskledde herrer snur seg mot oss så det gnisser i møteromsstolene av skinn da vi entrer rommet. Et par-tre av dem nikker smilende, andre ser på oss som om vi har forsøkt å stjele kjæresten deres. 

Jeg har i løpet av årene blitt ganske god til å plukke opp sinnsstemninger og holdninger fra mennesker i løpet av kort tid, og forstår raskt hvem som har støttet avgjørelsen om å leie inn oss, og vice versa. 

En håndfull høflighetsfraser etter, fulgt av tørre vittigheter og falsk beskjeden famling med videoprosjektøren, er vi i gang. 

Jeg er i storform og briljerer i gjennomføringen. Don Draper, gå hjem og legg deg. Seriøst. Til og med «Silverfox» borte i hjørnet, som knapt gadd å løfte hånden for å hilse på meg da vi kom inn, sitter nå helt fremst på stolen sin med øynene på stilk og haken på brystet.

Kollegaen min ved bordenden blunker lurt til meg. Jeg setter meg ned, rett over kunden. 

- Vi har et fly tilbake til Oslo om ikke lenge, så er det noen flere spørsmål før den tid, eller er dere fornøyde?

Det blir stille. Hvilket akkurat der og da føles veldig bra, fordi jeg sant å si er utkjørt. De siste ukene med utarbeidelsen av rapporten vi nettopp har gjennomgått og diskutert, har med dagens crescendo tatt ut det siste lille jeg hadde av energi på denne siden av helgen. 

Jeg løfter øyenbrynene og smiler til forsamlingen, samtidig som jeg griper etter dokumentmappen min. Da kommer det fra «festbremsen» halvveis nede på rekken tvers over bordet: 

- Altså. Dere skriver at man må knytte allianser med aktører fra andre land, fordi de allerede er tungt inne i den aktuelle regionen her hjemme. 

Men hvem er det dere sikter til her, vi har jo hverken kontaktpersoner eller en plan for hvordan det i så fall skal skje. Uten det er jo dette verdiløst for oss!

Jeg har i mitt eget hode døpt ham «Festbremsen», fordi han ikke en eneste gang i løpet av dagen så langt har møtt blikket mitt, bekreftet, eller for den saks skyld respondert, på noe av det jeg har sagt. 

Han er en arketypisk personlighet som man gjerne finner i forsamlinger av denne typen, og som har et sterkt behov for å, med all tydelighet, vise at han ikke er enig i bruken av oss. 

Festbremsen stirrer meg olmt i øynene. Kunden stirrer på Festbremsen. Det skulle være tre stykker til stede. Fasiten ble 11. Og det er ikke hvem som helst, det er områdesjefene i alle bedriftene som til sammen utgjør interesseorganisasjonen vi jobber for. 

Jeg blir varm i kinnene. Selv om jeg har god innsikt i problemstillingen og har sydd sammen strategien, er det ikke jeg som besitter den detaljerte oversikten over hvem-hva-hvor. Det er nettopp derfor jeg lener meg på min eks-statsråd-kollega på slikt. 

Men av blikket hans forstår jeg at vi er på vei over i «tilleggs-området». Dette har han på en relativt klar måte definert som informasjon som ikke inkluderes i det avtalte prosjektet vårt. 

Som for øvrig endte opp med å bli en light-light-versjon av vårt opprinnelige forslag til politisk strategi. -Vi kan ikke gi dem gull for gråstein, hadde vi blitt skjønt enige om. Men så var det å holde på den avgjørelsen når kunden helt klart forventer det inkludert, da. 

Magne, vår primærkontakt hos kunden, som tok så varmt imot oss tidligere i dag, snur seg mot meg. 

- Jeg er jo klar over at dere har hatt begrensede midler til gjennomføringen av dette dokumentet, og at oppdraget ble mindre enn først antatt, men dette må dere vel kunne svare på som del av det?

Jeg kikker over på kollegaen min. Han ser tomt foran seg. Jeg vet jo hva avtalen vår er, men likevel. Dette blir fryktelig kleint. Fortsatt helt tyst. 

Kundene kjenner ikke nødvendigvis arbeidsfordelingen vår internt, og forventer ofte at begge kan svare på alt. Slik er det naturligvis ikke. Så uansett om jeg ville, kunne jeg ikke gitt dem informasjonen de etterspør. 

Hva i svarte gjør jeg nå? Jeg vet det ikke ennå, men det neste jeg sier skal få meg til å føle meg som århundrets bløff. Lenge. 

- Det går vel relativt klart frem av planen hvem disse aktørene er, sier jeg raskt. Idet jeg sier det, hører jeg hvor spiss stemmen min er. Jeg vet jo godt at det ikke går klart frem i det hele tatt. Det ville i så fall tilhørt en helt egen plan. 

- Det står absolutt ingenting om hvem disse aktørene dere anbefaler oss å knytte allianser med er. Dere har kun konseptualisert det. Festbremsen holder planen frem mot meg mellom hendene sine, som en salmebok.  

- Jeg kikker over på min kollega ved bordenden igjen. Hadde jeg visst i detalj hvem alle disse er, hadde jeg sagt det nå. Problemet er at det vet jeg ikke. Et par-tre av dem, ja. De øvrige ikke. Men det vet ikke kunden, de tror tydeligvis at jeg besitter all kunnskapen selv. 

Eller så vet de nettopp at jeg ikke gjør det, men forsøker å presse min statsrådskollega via meg.  

- Jeg..det....

Hjertet mitt hamrer, jeg svetter. Ti sekunder går, så tjue. Fortsatt helt tyst. Jeg rives mellom behovet for å stå på avgjørelsen vi har tatt, og lysten til å gjøre flere oppdrag for kunden.

Samtidig er jeg smertelig klar over at den lille forsamlingen er så delt i synet på vår tilstedeværelse, at en for rigid holdning fra vår side kan tippe oss over kanten.

Så brytes stillheten plutselig.

- Det opererer i dag mer enn 15 utenlandske aktører i de regionene vi her snakker om.... Kollegaen min retter seg opp i stolen, kaster et oppgitt blikk mot min kant, og legger med klar og sterkt stemme ut om hvem disse er, hva deres behov og målsettinger er. 

Reddet. 

I det samme som «fest setebeltet»-lyset slås på, piper det i iPhonen min. Jeg trekker den med bange anelser frem fra innerlommen, og rekker akkurat se hva det står før flyvertinnen gjør meg oppmerksom på at alle elektroniske enheter nå må være slått av: 

"Bra levert. Jeg begynte å tvile litt på deg et øyeblikk der... Magne"

 

Slik skader omdømmekrisen Norwegian

Misfornøyde Norwegian-passasjerer har, ifølge Transportklagenemda for fly, levert inn tidenes klagebunke på et flyselskap etter problemene med selskapets nye Dreamliner-fly. At selskapet er inne i en omdømmekrise kan alle se, men det er i seg selv ikke et stort problem på kort sikt.

Problemet oppstår først når flere forhold inntreffer samtidig og man får en «perfekt storm». 

Konkurrenten Ryanair opplevde før jul et dramatisk fall i aksjekursen etter en lengre periode med passasjersvikt og dårlig publisitet, litt det samme som skjer med Norwegian nå. I begynnelsen av juni ble Norwegian-aksjen handlet til 300 kroner.

Siden da har kursen falt helt ned til rundt 190 kroner. Danske Bank nedgraderte forrige uke anbefalingen på flyselskapet til salg under et nytt kursmål på 150 kroner. 

Omdømmemessig er de to aktørenes utgangspunkt likevel svært forskjellig, og predikerer et ulikt videre forløp; Der Norwegian har opparbeidet seg en solid omdømmekapital å tære på i dårlige tider, er Ryanairs sin etter mitt skjønn nær negativ.

Selv om folk flest under tvil godtar svært mye om det økonomiske incentivet er stort nok, gjelder det bare all den tid det ikke eksisterer fullgode alternativer. Ryanair har levd godt på denne erkjennelsen i mange år.

Men der Norwegian akkurat nå opplever en kortvarig dipp kan Ryanair være inne i en nedtur av mer langvarig karakter. 

For å kunne si noe om de konkrete skadevirkningene er det en rekke forhold som må avklares, i hovedsak: Kan Norwegian lastes for situasjonen de befinner seg i, hvordan påvirker den selskapets målgrupper og hvilke trusler kan komme fra markeds- kapital- eller myndighetshold? 

For det første tror jeg den generelle oppfatning i dag er at selskapet selv er å laste. Man kan riktignok hevde at problemet ligger hos flyprodusenten Boeing, hvilket i bunn og grunn er riktig.

Men det var Norwegians eget valg å igangsette et langdistanseløp med bare tre flymaskiner, med så små marginer at en liten forsinkelse omgående forplanter seg videre til alle de øvrige langdistanserutene.

Mangelen på reservefly gjør situasjonen prekær. 

Men som sagt, kundene glemmer fort, så lenge det er tilstrekkelig mye penger å spare. Om vi ser på eventuelle farer knyttet til mistillit fra myndighetene, vil dette i første omgang knytte seg til refs fra forbrukerorganer uten særlig reell innvirkning.

Eskalerer det videre kan man likevel få en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved sikkerhet og arbeidsforhold, og da baller det fort på seg. 

Den virkelige faren for Norwegian er likevel om en lavpriskonkurrent med tyngde nå kommer inn og matcher deres pris og kvalitet på langdistanse- og andre sentrale ruter.

Om så skulle skje, blir prisgapet mellom Norwegian og andre ikke lenger stort nok til at fordelen ved å velge selskapet oppleves som større enn bakdelen.

De vil ikke bare slite med den generelle etterspørselen, men omdømmefallet vil også påvirke priselastisiteten negativt, som i sin tur gjør at selskapet får problemer med å gjennomføre nødvendige prisjusteringer.

Mistilliten sprer seg videre til kapitalmarkedet, som for Norwegians del tørker inn.  

Det spørs om de klarer å fly videre gjennom en slik «perfekt storm». 

 

En PR-rådgivers dagbok, Dag II: "Vi trenger en politisk strategi!"

Et lite forord før vi begynner på Dag 2, «Vi trenger en politisk strategi!»

Interessen for PR-bransjen er på all-time-high. Vi debatteres i alle mediekanaler, og søkermassene til PR-utdanningene øker år for år. Kommunikasjon har smått om senn fått anerkjennelse som et eget fagområde, også blant ikke-kommunikatører. Spesielt hva gjelder strategisk bruk av kommunikasjon for å nå virksomhetens målsetninger. Det er et kvantesprang. 

Men kundelistesaken fra den senere tid viser også at vi sliter med eget omdømme. 

For å være ærlig kan jeg leve helt fint med at noen irriterer seg over at de ikke får innsyn i alle detaljene rundt vår forretningsdrift. Finnes det noen bransjer som offentliggjør alt om alt de gjør? Så klart ikke. 

Etter hvert som PR ikke lenger er et nytt fag, tror jeg likevel den helt store mystikken vil bli borte. Jeg vil gjerne bidra til dette, og gir i tiden fremover mine lesere et detaljert, om enn ikke helt usensurert, innblikk i hvordan dagene våre går her i byrået. 

Hendelsene jeg beskriver er reelle, men enkelte detaljer knyttet til produsenter, kunder, ansatte og andre personer forblir hemmelige, blant annet ut fra personvern og konkurransesensitivitet. Noen av hendelsene ligger tilbake i tid, andre er av nyere dato. 

 

Dag 2, «Vi trenger en politisk strategi»

Med unntak av de dagene jeg drar søvnen ut av øynene på Flytoget eller på annen måte er ute av mitt vante revir, starter denne på vanlig måte; en dobbel latte med helmelk i hånden, på vei ned Ruseløkkveien fra Nationaltheatret stasjon.

Et par-tre kuldegrader gjør at røyken står opp av begeret. Jeg brenner meg på leppen idet glovarm kaffe renner gjennom skummet og ut den mikroskopiske åpningen i lokket. Mens jeg banner for meg selv, river jeg av lokket og kaster det med en hard bevegelse i nærmeste søppeldunk. Telefonen ringer, jeg tar den. Nummeret er ukjent, men har vestlandsprefiks. 

- Hambre. 

- Hei, det er Magne fra KST.  

- God dag, Mr! sier jeg. Takk for sist, det var lenge siden. 

- Takk for sist ja. Du, jeg skal gå rett på sak. Vi har brukt litt tid på å få samlet oss rundt en beslutning, og det er årsaken til at du ikke hørte noe tilbake i våres.  

- OK, skjønner. 

Jeg hadde faktisk lurt veldig på hvorfor vi ikke hørte noe tilbake etter en forholdsvis omfattende innsalgsprosess, men tenkte at de nok uansett ville komme tilbake om det var av interesse. Ligger man på telefonen til dem, skyver man dem bare lengre bort, så i realiteten har man ikke noe annet valg enn å ta ting med ro. 

- Men vi ønsker altså å gå for det siste tilbudet deres. Ikke det første, det var ALT for dyrt. Hvor raskt kan dere starte planleggingen?

Det er julaften og bursdag for meg - på samme dag. Virkelig. Her får vi altså inn en kunde vi egentlig hadde avskrevet for lenge siden, og attpåtil en av de mest attraktive i sitt segment. Denne typen kunder har hatt tradisjon for å velge de største byråene, så jeg må virkelig bite meg i leppen for å ikke utstøte et lite skrik. 

Kunden er kommunikasjonsdirektør i organisasjonen som samler, og omfatter interessene til, hele den norske bransjen innen et spesielt felt. Et felt som har god innvirkning på BNP. Med andre ord en god sjanse for oss til faktisk å gjøre en forskjell. 

Første kontakt med dem var på mitt initiativ. Jeg hadde fulgt med dem lenge, og sett at de slet med å få gjennomslag for de viktigste sakene sine. Ikke i media, men derimot politisk. 

Myndighetskontakt, altså lobbying, er ikke det jeg gjør mest av, men det er definitivt et kjærkomment element i hverdagen de gangene vi får inn oppdrag på feltet. Jeg er tidvis så lei den samme rutinen i hverdagen at jeg går inn nødutgangene til kontorlokalene våre for å få variasjon. 

- Du, det var veldig hyggelig! Takk for tilliten. Jeg smiler bredt for meg selv der jeg går. Noen dager er ræva. Andre er virkelig - jeg mener virkelig - noe annet, som denne. Det er oppturer som dette som holder meg i bransjen, år etter år. 

- OK, da må vi i gang, sier kunden. Hvor lang tid trenger dere på å sette sammen en plan?

- En tre ukers tid, repliserer jeg, vel vitende om at kunden vil be oss bli ferdige ganske mye før. 

- Klarer dere det på halvannen? Vi skal ha medlemsmøte her fredag om halvannen uke, og da hadde jeg tenkt å be dere komme hit for å presentere rapporten. 

- Huff!

- Hva?

- Nei, altså, sier jeg. Ikke slik ment, jeg bare mente at det kanskje var litt lite tid. Ja, jeg må snakke med min kollega på myndighetskontakt først. Uansett, vi klarer det nok. 

- Fint, kan ikke du sjekke med ham og gi meg tilbakemelding i løpet av dagen? sier vestlendingen i andre enden. 

- Jo, den er god. Ringer deg veldig raskt. 

30 minutter senere er jeg tilbake på tråden til kunden. Min innleide kollega, nå pensjonert stortingspolitiker og statsråd gjennom flere perioder, var ikke veldig begeistret for å bli røsket ut fra en forholdsvis rolig pensjonisttilværelse med beskjed om at alt skulle skje på halvannen uke, men så er det jo det med sirkushester som lukter manesjen da.

- Du, det går helt fint. Vi kan klare å ha en plan ferdig til da. Må riktignok sette litt andre ting på hold, men haster det, så haster det. Heh-heh.

- Flott. Fint om dere kan være her for presentasjon rundt kl. 10. 

- Ja, du. Angående det. Er det nødvendig at vi begge kommer in person? Jeg tenker at det kan bli forholdsvis dyrt for dere med fly for begge, i tillegg til..

Kunden avbryter meg. 

- Absolutt. Det er en helt klar del av avtalen. 

- Det skal gå bra.. sier jeg, ikke helt uten bekymring i stemmen. 

Sannheten er: Jeg vet fra tidligere erfaring at kunder som ber om personlig presentasjon av en politisk strategi, oftest ikke er interesserte i å få lagt frem innholdet. Det kan de nemlig lese seg til selv. Nei, de er ute etter å plukke hjernene våre for mer informasjon. 

Min kollega, eks-statsråden, har latt det gå ganske tydelig frem at vi ikke ønsker å gi mer informasjon ut enn det som kunden betaler for. Og i dette tilfellet har kunden bedt om en light-light - versjon av det som egentlig skulle vært en fullblåst politisk strategi med handlingspunkter. 

Vi kan altså ikke gi dem gull for prisen av gråstein. Konsulenter lever som kjent av å konsultere. Tid er penger. Men balansen mellom for mye og for lite er delikat. Vi vil jo ikke bli oppfattet som kjipe. 

Klokken er 22:45 når jeg går ut døren fra jobb den kvelden. Fullstendig utslitt. Neste dag blir tilnærmet lik. Og den etter. 

Sniktitt inn i Dag 3: «Vi trenger en politisk strategi, del II».

- Dere skriver at man må knytte allianser med aktører fra andre land, fordi de allerede er tungt inne i den aktuelle regionen her hjemme. Men hvem er det dere sikter til her, vi trenger kontaktpersoner og en plan for hvordan det i så fall skal skje!

Det blir stille rundt bordet. Det skulle være tre stykker til stede. Fasiten ble 11. Og det er ikke hvem som helst, det er ledergruppen. Jeg blir varm i kinnene. Selv om jeg har god innsikt i problemstillingen og har sydd sammen strategien, er det ikke jeg som besitter den detaljerte oversikten over hvem-hva-hvor. Det er nettopp derfor jeg lener meg på min ex-statsråd-kollega på slikt. Men av blikket hans forstår jeg at vi er på vei over i «tilleggs-området». 

Kunden kjenner ikke nødvendigvis arbeidsfordelingen vår internt, og forventer ofte at begge kan svare på alt. Slik er det naturligvis ikke. 

Hva i svarte gjør jeg nå? Jeg vet det ikke ennå, men det neste jeg sier skal få meg til å føle meg som århundrets bløff. Fortsettelse følger. 

En PR-rådgivers dagbok, Dag 1

Interessen for PR-bransjen er på all-time-high. Vi debatteres i alle mediekanaler, og søkermassene til PR-utdanningene øker år for år. Kommunikasjon har smått om senn fått anerkjennelse som et eget fagområde, også blant ikke-kommunikatører. Det er et kvantesprang.

Men kundelistesaken fra den senere tid viser også at det fortsatt ligger et slør av mystikk over bransjen. Et slør vevd av fordums oppfatninger om oss som ikke lenger er gyldige.

For å være ærlig kan jeg leve helt fint med at noen irriterer seg over at de ikke får innsyn i alle detaljene rundt vår forretningsdrift. Finnes det noen bransjer som offentliggjør alt om alt de gjør? Så klart ikke.

Etter hvert som PR ikke lenger er et nytt fag, tror jeg likevel den helt store mystikken vil bli borte. Jeg vil gjerne bidra til dette, og gir i tiden fremover mine lesere et detaljert, om enn ikke helt usensurert, innblikk i hvordan dagene våre går her i byrået.

Hendelsene jeg beskriver er reelle, men enkelte detaljer knyttet til kunder, tid, sted, ansatte, og andre personer forblir hemmelige eller kan være endret, blant annet ut fra personvern og konkurransesensitivitet.

Dag 1

Tidlig høst på Aker brygge. Jeg og mine kolleger er i ferd med å pakke plakater, gadgets og pressemateriale for en av verdens største produsenter av forbrukerelektronikk. Vi skal lansere et nytt produkt, og har invitert en skokk journalister til båttur på Oslofjorden. Trygve Hegnars motoryacht fra 1927, M/Y Grace, dupper opp og ned i vannkanten og venter på oss. En perle.

Kunden kom til oss via vårt internasjonale nettverk av byråer, og vi er strålende fornøyde med å ha fått oppdraget, selv om det for å være ærlig ikke betaler særlig godt.

For å være brutalt ærlig, har det ikke betalt i det hele tatt så langt, regningene til dem er snart tre uker over forfall, har jeg nettopp fått beskjed om fra regnskapsfører. Men det ordner seg sikkert.

Forbrukerelektronikk regnes nemlig som supersexy i PR-bransjen, og så lenge vi får tilgang på testprodukter vi kan sende videre til media, er det en god og stabil «bread & butter»-jobb.

Like før lunsj går jeg ned til kaien hvor båten ligger, sammen med min nye junior-kollega, heretter kalt Jr. Hendene våre er fulle av utstyr, maten er bestilt inn i god tid fra et cateringbyrå, og alt skal være på stell.

Til min overraskelse møter vi kunden ved landgangen, tre kvarter før avtalt oppmøte. Bak dem står en lettere forvirret purser/båtvert med et unnskyldende smil. Han har tydeligvis fått en del spørsmål han ikke kunne svare på.

Med seg har kunden en jeg gjenkjenner fra et bilde. Det er Norden-sjefen i det samme selskapet, i nettverket vårt oftest bare omtalt som «svensken».

- Hei, sier jeg.
- Hei, sier kunden avmålt. -Sent ute?
- Hva tenker du på? spør jeg mens jeg kjenner en blanding av nervøsitet og irritasjon stige opp fra magen. -Helvete, har vi blingset på noe nå? tenker jeg stille.

Vi er jo alltid pinlig nøyaktige, noe av det første jeg lærte i bransjen var at kundene driter i hvorfor ting er feil, det holder at de er feil. Da er det ingen kjære mor. Jeg legger likevel merke til at det ikke er noen journalister der ennå, så SÅ galt kan det uansett ikke være.

- Skulle ikke dere vært her for et kvarter siden? Sier kunden.
- Eh, nei, vi sa vel 0915? Båten går jo først 10. Nå er den 0830.
- Unnskyld, mener du altså at vi skulle møte dere for første gang kun tre kvarter før den viktigste lanseringen i selskapet vårt sin historie?

Sidemannen bryter inn. Nordensjefen. Jeg har aldri truffet ham før, men det tar meg cirka tre sekunder å finne ut at han ikke er det jeg anser som en «likandes type».

- Altså, sier jeg delvis henvendt til min primærkontakt, norgessjefen. -Vi har jo koordinert dette tett med Lars (norgessjefen), og meningen var at vi skulle ta en kort peptalk om bord, i forkant av turen. Når det gjelder budskap og det spesifikke opplegget, er jo dette allerede avklart.

- Har du avklart det med meg? sier Nordensjefen spisst.

Det vet han jo utmerket godt at vi ikke har gjort, hans undersjef i Norge skal ha gjort det. Det har han sågar bekreftet til oss. Jeg strever med å holde meg kald.

- Nei, vi har jo forholdt oss til vår primærkontakt, svarer jeg, og begynner automatisk å memorere innboksen min for å se om jeg kan ha vært så heldig å få det skriftlig, for dermed å ha dokumentasjon. Dokumentasjon ruler.

Svensken ler hånlig. -Forholdt dere til deres primærkontakt? Hehe, jaha, greit.

- Han snur på femøringen og går om bord, mens han rister oppgitt på hodet. Norgessjefen følger hakk i hæl med en bekymret mine. Jeg nikker til min kollega som har stått som en saltstøtte under hele samtalen. -Gå om bord du også. Vi setter opp utstyret.

I løpet av i overkant av en time har vi forvandlet den ærverdige motoryachten til en glorete kanalbåt, og journalistene begynner å strømme til. Først en. Så to. Deretter to til, så tre. Til slutt har 19 av landets fremste journalister innen livsstil og forbrukerstoff entret landgangen, og magen min roer seg igjen.

Jeg var aldri i tvil om at vi skulle lykkes med invitasjonene våre, det merket jeg første gang jeg prøvde pitchen vår overfor en journalist. En pitch er et kort, sexy budskap på noen få linjer som er ment å skulle vekke oppmerksomheten til vedkommende så mye at de vil høre på resten av det du har å si.

Men hvor mange som faktisk kommer til selve lanseringen, DET er vanskelig å si noe veldig sikkert om på forhånd. Journalister du har snakket med kvelden før, som attpåtil er superinteresserte, ender opp som no-show, fordi de plutselig ble tildelt en annen sak fra redaksjonsledelsen.

Andre igjen gidder ikke komme, men sa likevel først ja for å vise hvor skapet skal stå. De er in charge, greit nok det.

Smeller det en bombe et sted eller går en politiker av samme dag, vil det garantert også påvirke oppmøtet i negativ retning.

Som junior PR-rådgiver i mitt gamle byrå presterte jeg en gang å sende ut en viktig pressemelding for en kunde samme dag som statsbudsjettet ble lagt frem. Det gjør man bare en gang.

Turen forløper, og tre timer etter seiler vi inn mot Aker Brygge igjen. Noen av de som var mest ivrige på hvitvinsflasken i løpet av turen må nærmest jages i land. Flere av dem har i årenes løp blitt nære venner av meg. Og når sant skal sies føler jeg meg ofte nærmere dem enn kundene. Det er jo for så vidt et pluss i slike sammenhenger.

- FOR en tur, sier jeg til min juniorkollega, og løfter hånden til avskjedshilsen mot sistemann, i det han hopper i land. 
Jr. er enig.
- La oss håpe kunden sier det samme, sier han. Journalistene virker kjempehappy, og det er jo det viktigste i dag.
- Så absolutt, sier jeg.

Men helt sikker er jeg ikke. Jeg er født med en uvanlig sterk intuisjon, og aner hvor landet ligger når jeg ikke ser hverken kunden eller svensken i umiddelbar nærhet. Sikker er jeg jo ikke, så klart. Det kan jo hende jeg tar feil.

Da jeg runder hjørnet til aktersalongen og møter det sure blikket til svensken, skjønner jeg raskt hvor rett jeg hadde. Norgessjefen, som da han så det massive oppmøtet fra media snudde helt og ble verdens hyggeligste, ser ned i dekket.

Jeg kjenner skuffelsen velte opp i meg, og klarer nesten ikke holde tilbake. For å ta brodden av det hele, avbryter jeg svensken før han begynner å snakke.

- Dette må vi vel kunne betegne som en suksess, sier jeg. Nesten 20 av de viktigste norske mediene innenfor deres segment var til stede her i dag, og tilbakemeldingene fra dem har så langt vært nærmest utelukkende positive. Ja, bortsett fra han ene som var litt surmaget, men det er jo bare slik han er. Alle vet det.
Det blir stille. En hard, komprimert stillhet.

- Dere får følge opp dette, vi forventer å se en rekke store oppslag i morgendagens aviser, sier svensken.

«Oppslag i morgendagens aviser»? tenker jeg. Hallo, 1995 ringte, de ville ha deg tilbake! Sannheten er at de første sakene om det nye produktet allerede var publiserte før vi hadde passert Dyna fyr på vei tilbake til brygga.

Norgessjefens ansikt har igjen mørknet. Jeg bare venter på at han skal gjenta sjefen sin og si «Ja, morgendagens aviser!» eller noe i den retning. Men det uteblir.

- Vi er vel enige om at logistikken og selve opplegget her i dag var helt elendig, fortsetter svensken. Dere hadde beregnet for dårlig tid til gjennomføringen, og det ble alt for lite mat til journalistene.

Idet han fullfører setningen og lener seg bak mot rekka, bykser jeg over bordet mot ham og treffer ham med begge håndflatene i brystkassen slik at han gjør baklengs kollbøtte og havner i vannet med et stort plask.

Han blir under i noe som føles som en evighet før hodet bryter vannoverflaten, og kommer til syne.

- Hallo, noen hjemme? Den virkelige verden slår inn, og svensken står irritert foran meg i samme posisjon som i sted.
- Beklager, jeg bare stod og tenkte på det du sa, unnskylder jeg meg. Jo, det skal vi så absolutt ta til etterretning. Greit, da begynner vi å rydde ned, sier jeg til Jr, før svensken rekker si noe mer.

En mann som klarer å kun påpeke det negative, til tross for at vi akkurat har levert årets mest vellykkede presselansering, klarer jeg ikke forholde meg til akkurat nå. Ikke at dagdrømmen min blir sann, men jeg kan fort komme til å si noe dumt.

I dagene som kommer blir det klart at dette ER årets beste presselansering, for oss og kunden i alle fall. Båtturen har generert en myriade av redaksjonelle saker, blogginnlegg og produkttester som sammen med markedsføringen fra selskapet har boostet salget over alle forventinger. 

Tre uker senere, da seiersrusen har lagt seg, tikker det inn en mail fra vår kollega i det internasjonale nettverket, byrået som ga oss kunden til å begynne med. «Nordensjefen føler vel ikke helt at kjemien er til stede i samarbeidet, så de har dessverre valgt å gå for et annet byrå».

Good riddence.

La Listhaugs liste ligge

Flere norske medier krever at landbruksminister Sylvi Listhaug må legge frem sin kundeliste omgående. Jeg respekterer at det er medienes jobb å be om dette,  men finner argumentasjonen både uforståelig og urimelig. 

Listhaug, som har tatt over som ny landbruksminister, kommer fra en rådgiverjobb i PR-bransjen, og har formodentlig hatt en rekke kunder fra ulike bransjer og segmenter på kundelisten sin. 

Disse mener media nå at må frem i lyset. Jeg ser argumentene som presenteres, men forstår dem ikke. Etter mitt skjønn er det nemlig ingen prinsipiell forskjell mellom PR-rådgivere, strategiske rådgivere, advokater eller andre konsulenter, hva gjelder taushetsplikt i kundeforhold.

 
Årsaken er todelt: For det første kan alle typer tidligere «leiesoldater» innta en statsråds- eller statssekretærpost med ulike relasjoner i veska. Og det gjør de så klart, et ubeskrevet blad uten erfaring ville neppe havnet der til å begynne med.

En advokat eller finansiell rådgiver, nå statsråd, kan ha hatt både Rema, Rimi, Statoil, DNB og Aker som sine største kunder i en årrekke, uten at det skjenkes en tanke. Så lenge begge parter er enige om det er det, på samme måte som med legers taushetsplikt, ingenting i veien for å gi ut informasjon om hvem vedkommende har hatt oppdrag for. Men mediene forbigår dette i stillhet. 

 
Nyslått statssekretær i Finansdepartementet, Jon Gunnar Pedersen, har eksempelvis tjent enorme summer på å gi finansielle råd til noen av landets største virksomheter, men likevel er nær sagt alt fokuset på Listhaug, Brodtkorb og andre som kommer fra PR-bransjen. Pedersen er nevnt, men deretter glemt. 

 
For det andre, og dette har så langt ikke blitt nevnt med et ord: Det første et PR-byrå blir bedt om å gjøre når de aksepterer et rådgivningsoppdrag overfor en ny kunde, er å signere en såkalt NDA, eller Non-Disclosure Agreement.

Taushetserklæring. Idet denne er signert, er vi som oftest forhindret fra å bekrefte, avkrefte eller kommunisere ut detaljer om kundeforholdet.  Vi har således også taushetsplikt i våre kundeforhold, og har i tråd med gjeldende avtalerett selvfølgelig ingen anledning til ensidig å bryte denne. 

 
Så fortell meg igjen hvorfor vi av alle yrkesgrupper forventes å skulle offentliggjøre våre kundelister?  

 
I lys av dette blir det nesten for ren hersketeknikk å regne når eksempelvis VG på lederplass skriver at «Å sammenlikne PR-rådgivning med yrker som av tunge samfunnshensyn har lovpålagt taushetsplikt i visse situasjoner, er det rene sludder».

VG legger her for dagen en dyp mistro til en hel yrkesgruppe med høyt utdannede mennesker, og det er et betimelig spørsmål om det ikke er forakt som ligger bak, og ikke hensynet til «hennes (statsrådens) nye arbeidsgivere ? som altså er det norske folk». 

 
Avisen demonstrerer i den samme lederartikkelen et høyst urealistisk, og nesten banalt naivt, syn på overganger fra offentlig til privat sektor. «Hittil har vi vært nødt til å venne oss til at en rekke statsråder og statssekretærer tar med seg kompetanse de har tilegnet seg i regjering, til svært godt betalte jobber i denne (PR-) bransjen». 

 
Jeg ser fortsatt ingen prinsipiell forskjell. Vil dere skrive tilsvarende saker når en statsråd eksempelvis går over til å bli leder i en organisasjon som er avhengig av offentlig støtte, fordi vedkommende da har tilegnet seg detaljert kunnskap om hvordan denne støtten best kan tilegnes?

 
Nei, la Listhaugs liste ligge, og angrip oss heller i åpent lende i stedet for å skjule stigmatiseringen av en hel bransje bak samfunnshensyn.

Mediene er ikke objektive

Snikislamisering- og rettskommentator-sakene aktualiserer at media, i stedet for å være nøytrale observatører, vaktbikkjer og videreformidlere av informasjon, i økende grad gjør seg til aktører og bærere av egne meninger i sakene de presenterer.  

Tirsdag var norske rettskommentatorer tema på NRK radio. Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd forsvarte avisens praksis, og mente at det ikke forelå noen fare for forhåndsdømming i media knyttet til pågående rettsprosesser, fordi kommentatorene forholdt seg nøytrale. Eller, hun håpet og trodde at det var tilfelle i hvert fall.

Men det er jo en grunn til at debatten kom opp, tenker jeg. Når jeg leser medias referater fra norske rettssaker, er det heller sjelden jeg oppfatter forfatteren som helt nøytral. Vedkommendes meninger skinner oftest gjennom, og farger saken. Dette vil selvfølgelig kunne være med å påvirke mediebrukerne i en bestemt retning, også de som deltar i selve rettsprosessen.

Samme dag innkalte Frp's nestleder Ketil Solvik-Olsen til pressemøte, på bakgrunn av et massivt press fra media knyttet til partiets innvandringspolitikk og -retorikk. Du hørte riktig, jeg sa «massivt press fra media».

Riktignok hadde politiske motstandere, eksempelvis Arbeiderpartiet, kommet på banen og bedt Siv Jensen unnskylde sin bruk av ordet «snikislamisering» fra en tale i 2009, men dette druknet i journalistenes egen fordømmelse av begrepsbruken.

Det som aktualiserte problemstillingen, og fikk norske journalister til å grave i arkivene sine etter snikislamiserings-uttalelsen, var en rekke saker i utenlandske medier som sa at høyreekstreme rasister var på vei mot makten i Norge.

Jeg synes ikke saken er spesielt interessant i seg selv. Ei heller synes jeg ordet snikislamisering er spesielt ille, sett i sammenheng med mye annet. Og det faktum at Anders Behring Breivik var medlem av Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) en kort periode for mange år siden, er jo helt irrelevant.

På det tidspunktet var han for rettsvesenet et ubeskrevet blad, og for øvrig er det vel ingen partier som kan garantere for sine medlemmers liv og gjøren.

Det jeg synes er interessant med sakene jeg problematiserer her, er hvorvidt vi faktisk ønsker at media selv skal mene noe om sakene de videreformidler. Er det egentlig deres rolle? Tradisjonelt sett har det ikke vært det. Burde nyhetsankre trekke på øyenbrynene og demonstrere avsky, og burde journalister dirre av harme når de spør ut sine intervjuobjekter?  

Etter mitt skjønn fungerer mediene stadig oftere som nærmest ukritiske, eller kanskje takknemlige, overbringere av hersketeknikker fra en sakspart. Spesielt innen politikken. Å utnytte tilsvarende effekt med kommersielle budskap er helt utenkelig, det vet alle som har jobbet med medierelasjoner eller innen journalistikken.

Å blåse opp små og fragmenterte uttalelser, samt problemstillinger den som er gjenstand for kritikk ikke kunne tatt høyde for uansett, er for øvrig kjente og viktige bestanddeler i hersketeknikker.

Fordømmelse uansett hva du gjør, og hvor liten en eventuell overtredelse er, samt påføring av skyld og skam gjennom blottstillelse, beskrevet og popularisert av professor i sosialpsykologi, Berit Ås, er to av de mest passende hersketeknikkene i dette tilfellet.

FrP mener seg utsatt for slikt som dette fra norske medier gjennom alle år, dog har de selv ikke definert det som hersketeknikker. Men det er det det er. Og jeg begynner å lure på om de har rett.

Tonen under pressekonferansen var uvanlig amper, og på sosiale medier kokte det over av meninger fra journalister og andre.

Jeg har både arrangert og vært til stede på sikkert hundrevis av pressekonferanser, og har aldri før opplevd at journalister i så stor grad lar sitt personlige ståsted skinne gjennom. Man skulle tro «snikislamisering» var det verste som er ytret i norske medier i moderne tid.

Svenska Dagbladets Björn Lindahl var tydelig indignert. Han krevde å få vite om partiet ville unnskylde, og ta avstand fra bruken av, ordet «snikislamisering».

Britiske The Independent og Financial Times' representanter mente begge det var en selvfølge at partiet skulle identifiseres med Anders Behring Breivik, hans holdninger og ideologi, simpelthen fordi han hadde vært medlem der. Den spanske storavisen El Pais kalte FrP for et rasistparti.

En slik generalisering er i mine øyne helt uholdbar, men vi snakker jo her om et medielandskap helt ulikt vårt eget, og hvor medias fremferd har fått store følger i påfølgende oppgjør. Eksemplifisert gjennom et utall saker fra Storbritannia de senere år, ref Murdoch-systemet.

 

Ut fra dagens situasjon og retning mener jeg at media vanskelig kan definere seg selv som helt objektive. Man kan heller ikke nødvendigvis snakke om et samfunnsoppdrag, all den tid redaksjonens- og den enkelte journalists holdninger skal ligge til grunn for produktet. Da blir vi jo i så fall prisgitt deres verdigrunnlag. 

Hva er galt på Aker Brygge?

Jeg sitter og ser på hordene av menn i kjeledress og hjelm som går forbi vinduet mitt, og lurer på hva som er galt her på Aker Brygge. Eller, det vil si, jeg har faktisk en teori om nettopp det.

Aker Brygge, som nå gjennomgår sin andre store oppussing på knappe åtte år, har i mer enn 25 år vært et landemerke, ikke bare for mennesker fra Oslo og omegn, men for hele landet.
Årlig besøker rundt 12 millioner mennesker området, som også huser rundt 1000 fastboende (http://no.wikipedia.org/wiki/Aker_Brygge).

Da jeg først fikk kontor her nede, i 2004, var området i ferd med å bli totalrenovert. Hele kjøpesenteret skulle endres, ut med det gamle og inn med det nye.
Etter hvert forsvant også mange av de gamle restaurant- og utelivstraverne på området, eksempelvis finansfiffens vannhull gjennom mange år, Aqua (http://www.vg.no/mat-og-drikke/artikkel.php?artid=282544).

Senterdelen av Aker Brygge hadde da slitt med dårlig omsetning i mange år, og stadig flere butikker fikk kroken på døren. Utelivsdelen, da spesielt restaurantene på sjøsiden,
klarte seg derimot greit, mye takket være Aker Brygges posisjon som «must see» for turister fra både inn- og utland i sommerhalvåret.

Da «nye» gamle Aker Brygge åpnet i mars 2005, en prosess som hadde kostet daværende eier Linstow i underkant av 150 millioner kroner (http://www.dn.no/forsiden/article786861.ece),
ble det mer sving på sakene, og folk strømmet til. Men noen måneder senere var spøkelsesbyen tilbake.

Til og med på lørdager, ethvert kjøpesenters store melkeku, var antallet handlende pinlig lavt. Jeg husker at jeg fra tid til annen spurte butikkeierne hvordan det gikk.
De aller fleste, også fra store og veletablerte kjeder, bare ristet på hodet. «Det er helt dødt. Har ikke hatt en eneste betalende kunde i dag» hørte jeg ofte.

Uttalelsen fra daværende senteransvarlig stod i sterk kontrast: «Det rocker skikkelig av senteret her!».

Ja, det rocket virkelig av Aker Brygge, men det var feil melodi.

Klipp tilbake til nåtiden: Mai 2013, og senteret er under sin andre store ombygging og restaurering på åtte år. Denne gang står Norwegian Property (NPRO) bak, og beregner å ha brukt
 rundt 1,5 milliarder kroner når Nye Aker Brygge II står ferdig i 2015 (http://www.estatenyheter.no/component/content/article/1428.html).

I slutten av april kom det frem at NPRO gikk på en stjernesmell knyttet til verdsettelsen av selskapets investeringseiendommer, da i stor grad Aker Brygge (http://www.nenyheter.no/40524).
 Selskapet endte etter verdifallet opp med et resultat etter skatt på minus 271,1 millioner kroner.

Jeg tipper de setter sin lit til at investeringen raskt vil betale seg selv etter nyåpningen i 2015. Ellers vil den skrive seg inn i historien som legendarisk dårlig.
Det gikk jo for øvrig slik sist, da med Linstow i spissen, noe som sannsynligvis forklarer litt av historien bak dagens ønske om et nytt og bedre Aker Brygge.

Ut fra min erfaring, både som PR-rådgiver og mangeårig «profesjonell habitant» på Aker Brygge, har jeg liten eller ingen tro på at en ombygging alene er løsningen for senteret.
Det ligger for mange fundamentale utfordringer i bunn. Å bygge om senteret slik det står nå blir, etter min mening, litt som å sminke en gris.

Jeg forsøker meg på en kort analyse: På et tidspunkt, tilbake ved den forrige ombyggingen av senteret, gjorde vi en undersøkelse blant et utvalg mennesker i senterets målgruppe.
Her spurte vi dem om hvorfor eller hvorfor ikke de handlet på Aker Brygge. Svarene vi fikk bekreftet min teori.

Respondentenes store ankepunkt var nemlig knyttet til en bestemt grunnleggende faktor: parkering.

Det viste seg for det første at kundegrunnlaget blant de som allerede bor på Aker Brygge på langt nær var stort nok til å drive senteret rundt, kanskje med unntak av den lokale matbutikken.
Senteret var derfor helt avhengige av tilreisende, og da i en mer jevn strøm enn i høysesongen på sommeren.

De som bor på Nesodden utgjør også en stor andel av dem som gjester området daglig, året rundt. Men ikke engang de handlet i særlig grad på brygga.
De jobber nemlig like spredt rundt i byen som alle andre, og ender dermed opp med å handle klær, sko, kosmetikk og hva som helst i sitt eget jobb-nærområde, eventuelt der de selv bor.
Når de først var på brygga, brukte de den nærmest utelukkende som en terminal før de hastet videre hjem eller på jobb.

Så da sitter vi igjen med de øvrige tilreisende, de som oftest heller valgte å handle på eksempelvis CC Vest, Storo senter eller Sandvika Storsenter. Av kollektivtransport til Aker Brygge er det relativt begrenset.
Kun trikk nr. 12 passerer like forbi, i tillegg til en halvdårlig bussrute bak Tjuvholmen, på Filipstad.

Bil er derfor den mest attraktive måten å komme dit på om man skal shoppe, og nettopp der er det at det stopper opp. Man ønsker gjerne å kunne frakte varene sine hjem på enkleste måte.
Få drar med seg en haug med poser på trikken.

Tilbake den gang, på midten av 2000-tallet, konfronterte jeg mine kontakter på eiersiden av Aker Brygge om dette, og de skyldte på en av de store aktørene på brygga som hadde satt foten ned
for å f.eks. åpne for gratis, tidsbegrenset parkering, lik andre sentre, eksempelvis CC Vest og Sandvika storsenter.

Folk er bortskjemte på den måten, de forventer å kunne parkere enkelt og gratis i et par-tre timer mens de handler, og de kjøpesentrene som går best kjennetegnes ofte av denne muligheten.

I dag koster det 30 kroner per påbegynte halvtime å parkere på Aker Brygge. Kommer du tilbake etter 31 minutter kan du med andre ord bare bli stående i 29 minutter til, fordi du må fortsatt betale for
den påbegynte halvtimen. Nivået blir av flere betegnet som helt i norgestoppen (http://e24.no/bil/denne-parkeringsplassen-koster-690-000-kroner/20039667).

For å bøte på dette, og muligens fordi de etter hvert har skjønt at det er her skoen trykker, har senterledelsen lagd en slags halvhjertet løsning kalt Club Aker Brygge.
Hvis man melder seg inn her, får man to timers gratis parkering ? så fremt man handler for minimum 300 kroner OG viser frem sitt medlemskort.
Det utgjør ikke helt den store forskjellen slik jeg ser det. Det monner ikke nok.

Eierne og butikkene her vil i tiden fremover bruke enorme summer på PR og markedsføring av nye Aker Brygge. Det vil gi en tidlig opptur, men etter min mening være nærmest nytteløst på lengre sikt,
så lenge man glemmer de fundamentale forhold.  

Følg Paal Espen Hambre på Twitter, www.twitter.com/phambre.